Tweeds

Circus Gamlebyen

2012-01-27T12:10:00.001+01:00

Det er ikke det at jeg ikke synes det er morsomt med tog og tivoli og plastikk og alt det der. Neida. Jeg synes drømmen om Amerika er fin, ja jeg liker det til og med i visse doser. Når det er vinter, for eksempel, drømmer jeg om å flytte til Florida, for der er det så godt og varmt og folk går i skjorter og stråhatter og røker cigarer og har det fint. Det kunne sikkert vært alright å sette seg på en lite tog der, i Florida, og kjøre strandpromenadene rundt så man kunne slippe å gå. Det å gå er for meg nemlig kontraintuitivt; jeg stritter imot og lar meg kjøre omkring der det faller seg naturlig. I Fredrikstad sentrum har man til og med en "gågate". Der kunne man hatt tog, for er det et sted man ikke har lyst til å gå, er det paradoksalt nok i gågaten i Fredrikstad. Relativt folketom og usjarmerende skriker den etter oppmerksomhet, circus og positive tiltak. Men folk vil visst ikke blåse liv i den, det er ikke noe morsomt å blåse liv i noe livløst, det er mye enklere å blåse liv der hvor det er en del liv fra før. Joda, jeg liker tog og tivoli og plastikk og alt det der. Men i Gamlebyen i Fredrikstad, der er det annerledes. I Gamlebyen i Fredrikstad, der er helheten alt og enkeltelementene ingenting. Der er det ikke kontraintuitivt å gå for noen, tvert imot, der kan til og med jeg, en mann i størrelsen drøy regulær, sykle eller flanere omkring og komme meg fra A til Å på fem minutter. I Gamlebyen i Fredrikstad, der er charme og esprit selve livsgrunnlaget, det er derfor folk kommer til Gamlebyen i Fredrikstad. Plastikk og sjelløshet er heldigvis foreløpig bare enkeltelementer. Men når plastikk og sjelløshet en dag ikke lenger er enkeltelementer, men helheten, da er det ikke Gamlebyen lenger, men den lille kardemommebyen bak vollene, et iscenesatt plastikkidyll folk besøker for å se seg rundt og for å dra igjen. Jeg liker den Gamlebyen der folk ønsker å leve og bo. Javisst er det morsomt med tog og tivoli og plastikk og alt det der. Men det kan jeg få i Florida. Der er det i det minste godt og varmt.

Jeg snører min sekk

2012-01-25T14:56:00.002+01:00

Når jeg går avsted til kontoret eller til møter i byen, bruker jeg gjerne en svart dokumentmappe. I den ligger iPaden min, som jeg har blitt så glad i, noen papirer og ting jeg synes er trivelig å ha med ut på tur. Det kan være et skojern, det er vel ingenting som er så utgjort som å stå i en eller annens gang og ikke få på seg skoene sine. Det kan være mat, for det er heller ingenting som er så utgjort som å være halvveis til byen og bli grepet av akutt hunger. Jeg går ikke med ryggsekk. Jeg er ikke så begeistret for ryggsekker i grunnen, noe jeg må være ganske alene om dette i landet, for sekken, den er riktig heilnorsk. Den finnes på alle slags rygger - skolebarn og ungdommer, prustende syklister på vei til jobb, gamle damer i byen og byråkrater på toget. Hva som skjedde med bowlerhatt, paraply og koffert er et mysterium, for man trenger selvfølgelig ikke se ut som man har en anstendig jobb lenger, bare man er sporty. På trikken eller bussen er det ekstra irriterende med sekken. Folk tar den selvfølgelig ikke av seg bare fordi det er fullt, nei sekken er jo en del av kroppen. Som en gravidmage bare at den sitter bak, med all den bevegelsesuførhet dette måtte medføre. Den kan godt slenges inn i sidemannen eller rett og slett brukes til å klemme livsgnisten ut av tilfeldige medpassasjerer, det rynkes det så vidt jeg har kunnet se slett ikke på nesen av. Dette har jeg personlig erfaring med, jeg har nemlig såvidt klart å unnslippe å bli klemt livsgnisten ut av ved flere anledninger. Om jeg skulle begynne å slenge magen min rundt omkring på tilfeldige forbipasserende, hadde jeg nok snart fått høre det. Jeg skjønner godt at det er greit med sekk når man er på skitur for den som måtte like denslags, for der ute har man tross alt staver å base med, og ett sted må jo kvikklunsjen og kakaoen og alle appelsinene oppbevares. Men det går vel an å ta seg litt ut når man er ute i dagliglivet?

Bill. mrk. "Konservativ, snart 33 år."

Hva var det jeg skulle si..

2012-01-23T20:17:00.000+01:00

Jeg blir liksom ikke helt klok på hva jeg skal skrive. Det er tross alt så mye som egentlig skal skrives, og i hvilken rekkefølge skal det komme? Jeg kunne skrevet om Festningsballet som ble avholdt i helgen, men det gjorde jeg liksom i fjor. Det er grenser for hvor morsomt det er å skrive en slik journal om fyll og fanteri to år på rad, for ikke å snakke om å lese den, så det frir jeg oss fra. Bortsett fra at jeg vel kan nevne at aftenen var særdeles vellykket og at enkelte av oss ikke har kommet oss ennå. Jeg nevner ikke navn, for jeg er tross alt folkevalgt og conduite betyr alt i en by som Fredrikstad. Jeg kunne også skrevet om tøffetoget, som i et forsøk på å plastifisere omverdenen om noen måneder inntar Gamlebyen, men det passer seg liksom ikke her hvor man alltid har det så hyggelig. Det samme gjelder en tekst jeg gjerne skulle skrevet om asylsøkerrettigheter og saksbehandlingstid, den har vel også begrenset underholdningsverdi kjenner jeg mine livsnyterske lesere rett. Det får bli et annet sted. Jeg kunne skrevet om snø og kulde, men vi har nesten ikke hatt noe og det lille som er bare gjør at jeg gleder meg til å reise til Kanariøyene om en 10, 9, 8 dagers tid, så det er liksom ikke mye oppgitthet å slå i bordet med, til en forandring. Kryss i taket.

Jeg går heller en tur og hører på Mozart og tenker på noe fint.

Rystet. Ikke rørt.

2012-01-20T14:25:00.001+01:00

Torsdag 26. januar skal jeg på årsmøte i Fredrikstad Høyre. Den samme dagen skal Fuglen arrangere sin aller første Cocktails & Oysters-aften, hvor de serverer tre forskjellige typer østers og noen ulike cocktails som passer til disse. Alternativt kan man velge Dry Martinis eller et glass musserende, står det i invitasjonen. Men jeg gjentar, jeg skal altså på årsmøte i Fredrikstad Høyre.

Planen klar

2012-01-18T08:23:00.000+01:00

Jeg var nok inne på noe igår, for ikke før hadde jeg omtalt Høyre-folk som de nye hipsterne før en rapport om Høyres fortreffelighet ble offentliggjort av TV2, en rapport ført i pennen av selveste Arbeiderpartiet. Nå sier jeg ikke at det nødvendigvis er Høyre-folks charme og esprit som gjør Høyre til en så vanskelig motstander, men bevares, det må da være lov å leke med tanken om at man ihvertfall har litt av æren. Samtidig må det være lov å spørre seg om det i det hele tatt er en nyhet at Høyre har en viss appell, og enda viktigere - om det er en nyhet at et stort parti legger strategier for å vinne valget. Jeg kan forsikre om at dette er vår plan også i Høyre.

Ekte Høyrefolk - de nye hipsterne?

2012-01-17T08:24:00.002+01:00

Etter Spellemannsprisen sist lørdag oppfattet jeg mye snakk om hipstere, for såkalt hipstersveis er blitt så hipt og det var mange av prismottagerne som hadde en slik en. Nå kan jeg ikke mye om hipstere, tvert imot, jeg lurer faktisk litt på hva det er og om det er muligheter for at jeg er en selv. Jeg har skjønt at skjegg, sveisen frisyre og briller kan være indikasjoner på en hipster. Jeg har alle tre. Kan det være mulig at jeg er en? Jeg har også tversoversløyfe, og det har jeg skjønt er blitt veldig in. Samtidig er jeg Høyre-mann, og selvom det rent umiddelbart høres feil ut, lar det seg kanskje kombinere med hipstertilværelsen? Jeg vet ikke. Det er ikke alltid like mainstream å være konservativ heller, kan jeg fortelle, så noen likhetstrekk må det bare være. Jeg, for eksempel, er i de fleste rom jeg kommer inn i den mest konservative, ihvertfall om man forstår ordet ut fra et bevaringsperspektiv og ikke som et moralbegrep. Jeg har også sixpence og støvler og ulljakke med slag. Det er i det store og hele ikke lett for meg å se forskjell på en hipster som er retro og en Høyre-mann av utseende lik en engelsk lord, så her må man nesten bare velge det som passer. Jeg velger å definere meg selv utfra den mest fordelaktige vinkelen med følgende konklusjon: Erkekonservativ er det nye hipster. Og der har du meg.

Fredagsdrøm

2012-01-13T10:09:00.000+01:00

Fredag. En deilig dag, spesielt når solen skinner og det er pent og stille på vei til kontoret. Jeg har støvlene på i respekt for årstiden, men jeg trenger dem ikke - veien er så tørr og fin at jeg blir rent rørt. Denne vinteren har foreløpig vist seg fra sin aller beste side. Og om tre uker er jeg på vei til sydligere strøk, på vei til et helt annet liv. Et liv med sløving i skyggen, spaserturer i vannkanten, stråhatt og paraplydrinker. Da skal støvlene av.

"Det er finkultur, det"

2012-01-11T18:02:00.000+01:00

Det var utdeling av ulike kulturpriser i den lille byen vår for noen dager siden, og alt oppstyret det medførte fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på det sjarmerende lille foredraget til fru apoteker Vinni Knarkerud, fra en revy på 1980-tallet. Kultur er visst så mangt. Den utålmodige finner det på 5:16 i klippet.

Jeg tror på sommeren

2012-01-10T18:47:00.001+01:00

Duft av kaprifol og syndere i sommersol, og alt det der. Det liker jeg. Vinteren kan være en utfordring, men når alt kommer til alt er det vel egentlig bare å følge regelen som gjelder for alle ubehageligheter, nemlig å bite tennene sammen og tenke på noe hyggelig. Jeg, for eksempel, jeg logrer med halen og halvt danser bortover de snøfylte gatene når jeg hører sommermusikk med cubanske rytmer. Så jo, det gjelder å tenke på noe hyggelig. Da kommer visst sommeren innenfra.

Jeg blir så glad når solen skinner

2012-01-09T16:26:00.000+01:00

Jeg er visst ikke helt norsk. Ikke ble jeg født med ski på bena, og da jeg først fikk dem på meg var det under tvang og trusler og kun ved hjelp av Kvikk-Lunch og kakao lot jeg meg lokke ut i løypen. Spesielt morsomt var det heller ikke, på flat mark gikk det naturlig nok svært sakte, for jeg var ikke mer glad i fysisk besvær da enn jeg er nå, og nedfor bakkene gikk jeg som regel bare overende eller satte meg på baken midtveis og skle motvillig nedover.

Og ikke liker jeg snø. De fleste gleder seg over snøen, for det blir lyst og pent og de bryr seg åpenbart ikke om skjerfet blir vått og sikten forsvinner og man går for langt eller støvlene tunge, nei snøen er så pen og det er sånn det skal være på vinteren.

Jeg søker trøst i bilder fra fremmede land og fjernsynsserier fra Florida og Hovedøen Social Club fra øreproppene og tanken på at jeg bare er noen få uker unna en varm kanariøy.

Fredrikstad Bears skaper stemning i byen

2012-01-08T13:29:00.003+01:00

Det var ikke engang halvfullt i den lille kinosalen og de fleste fremmøtte hadde på seg fullt baseballutstyr. Slik sett var premieren på filmen Moneyball en tanke smalere enn jeg hadde regnet med. Men hva gjør vel det? Filmen var bra, og sammen med Fredrikstad Bears, byens eminente baseballklubb, hadde stipendiaten, Ellen og jeg en aldeles utmerket helaften. Ja, for sammen med klubben feiret vi baseballens dag på Verdenspeilet i etterkant, og det er vel aldri å forakte en fredagskveld.

Som lojale støttestpillere til den smalere idretten møtte alle tre opp en time før filmen startet. I kinoens foyer var det nemlig den reneste tivolistemning; en såkalt batting cage var blåst opp, baseballkledte mennesker gestikulerte og forklarte, vervet, delte ut lapper og skapte etter beste evne interesse for sporten sin. Og der var popcorn.

Stipendiaten, som vararepresentant i kulturutvalget, måtte selvsagt forsøke seg i batting cagen, for disse historikerne skal nå alltid stikke seg ut. Her mottar han instrukser fra klubbens pater familias.

Og DER kommer ballen. I forrykende fart. Til informasjon for bekymrede lesere: Ballen var laget av skumgummi, og hverken fotografer eller historikere kom til skade under forsøket.

Ellen og jeg spiste popcorn og var moralsk støtte. Alle kan tross alt ikke bare leke og ha det morsomt.

Vil du slå et slag for Fredrikstad Bears? Send dem en e-post.

Tallet er tretten

2012-01-06T10:58:00.000+01:00

Idag er det fredag den trettende! Riktignok ikke per kalender, men det er allikevel fredag den trettende, for dem som liker å gjøre noe ekstra ut av slike dager. Det er nemlig fredag den trettende juledag, og med dét er julen faktisk over, selv om vi her til lands har en del ekstremister av noen tyvendedagsfolk, som tviholder på høytiden en liten stund til. Der har vi det altså - julen varer ikke helt til påske. Jeg skal feire med kino og forfriskninger ikveld, det er nemlig premiere på baseballfilmen Moneyball, og som assosiert medlem av Fredrikstads eneste baseballklubb er det både en plikt og glede å stille opp ved festlige anledninger. Det skulle da også blott mankere.

Riktig god fredag!

Ingenlunde gressrot

2012-01-05T16:40:00.006+01:00

Som mange vet er jeg en habil idrettsmann. Som kommandant for Christiansteen Private Croquet-Club nyter jeg en viss status i idrettsmiljøet ved Kongsten Haveby generelt, og ved den for Fortressen Christiansteen vestenfor liggende Place d'Armes spesielt, som jo som kjent er der Cluben utøver sitt spill. I croquet, som er en typisk livsnytersport, skal man etter vår erfaring ta livet med ro og nyte forfriskningene og det skjønne været, ja for som i alle dannede idrettsforeninger er det selvsagt nedfelt i lovene at spillet kun skal utføres i godt og tjenelig vær. Noe annet ville kunne få uheldige skadevirkninger både for sinnsstemning og den lovbestemte bekledning, og hva var vel poenget med en livsnytersport om alt dette skulle kunne settes på spill sånn helt uten videre? Nei, nettopp.

Man kunne forresten lese i Fredriksstad Blad her om dagen om en i navnet beslektet forening som mottok 350.000 kroner i gressrotmidler fra Norsk Tipping, og jeg vil gjerne presisere at dette ikke gjelder vår ærverdige club. Da ville man nemlig antagelig kunne finne Clubens kommandantskap makelig plassert i Syd-Frankrike store deler av sesongen, og man har rett og slett ikke funnet dette formålstjenelig. Man skal tross alt bygge opp et helt miljø, og da er tilstedeværelse en såkalt succéssfaktor.

Se dét? Litt av noen idrettsmenn der, altså.

Som i en drøm

2012-01-04T13:51:00.000+01:00

Når jeg går bortover mot kontoret er det som om det ikke er januar, som om det ikke er vinter i det hele tatt. Lever jeg i en av mine egne dagdrømmer fra 2011?

Jeg ser på en av vollene idet jeg kommer inn i byen, og jeg ser at den er akkurat slik den bør være. Selv på vinteren.

Grønn.

Tilståelsen

2012-01-03T15:38:00.000+01:00

Jeg må stå frem. Idag bestod frokosten min av et bløtkokt egg, to skiver roastbiff med en liten tanke remulade på, samt en avocado fylt med reker og majones. Ikke noe brød. Joda, jeg er klar over at det er politisk ukorrekt og at jeg som politiker burde ta avstand fra dette lavkarbohysteriet. Jeg burde tenke på signaleffekten, for det er tross alt dette kostholdet alene, og ikke vår noe proteksjonistiske holdning til import av landbruksvarer, som hadde skyld i at hele befolkningen manglet smør rundt juletider. Det var til og med krise, man snakket om det overalt, og jeg må ta min del av skylden.

Men det er nå engang så mye lettere å nyte livet med egg, reker og majones enn med en grovbrødskive med magerost..!

En fornuftig mann

2012-01-03T10:53:00.000+01:00

Jeg ser bort på den nye iPaden, den første iPaden jeg har kjøpt. Min julegave til meg selv, i tillegg til et par hansker og en skotskrutete slåbrokk. Jeg forsøker å overbevise meg selv om at det var fordi det var fornuftig at jeg kjøpte den, tenk bare på alle papirene jeg sparer både kommunen og miljøet for, tenk for en innsats jeg egentlig gjør. Men når jeg drar fingeren over den og bestiller skinndeksel til den og ser på Stjärnorna på Slottet på nett-tv fra den, da vet jeg, innerst inne. Ikke var den så praktisk å lese dokumenter på heller, men jeg skal bite det i meg, det skal jeg, jeg skal ikke klage, for denne iPaden er min og den er praktisk og fornuftig og jeg liker den.

Veldig.

Et nytt og bedre liv

2012-01-02T10:18:00.002+01:00

Ja, så var man igang igjen.

Første nyttårsdag, Alle Søndagers Mor, passerte relativt smertefritt, og det er hverdag - årets aller første. Blanke ark, rett og slett, og er det noe en livsnytende nevrotiver liker, så er det vel blanke ark. Om man bare fra nå av arbeider hardt og samvittighetsfullt, utviser måtehold og standhaftighet, da kommer alle bekymringer etterhvert til å vike vei for suksess. At det ikke blir slik, det er en annen dags bekymring, for anger er tross alt livsnyterens dessert, som vi vet så altfor godt. Idag er de blanke arks dag.

Eller som Jakob Sande sa det:

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv.

Trur eg.

Et godt år for oss alle

2011-12-31T14:20:00.000+01:00

Da vi for et år siden gikk inn i 2011, tror jeg ingen kunne tenke seg hva slags år det skulle bli. Det jeg fokuserte mest på, husker jeg, var at 2011 skulle bli et varmt år. Året da vinteren ikke skulle komme og vi skulle få sommeren tilbake. Slik gikk det også, og slik sett var 2011 et deilig år.

Men 2011 var også et vondt år. Et år som viste hvor skjørt alt sammen er, hvor raskt et samfunn kan settes ut av spill og hvor fort en sommerdag kan bli til et mørkt sted i sinnet, en sommerdag ingen ville ha.

2011 var da også et år fyllt av glede. Det var året for selskapeligheter, Paris-turer og en hel masse livsnytelse. Det var året jeg ble politiker, året jeg skulle kunne stilles til ansvar for det jeg mener og skriver. 2011 ble i det hele tatt en hel masse, og om man er fornøyd eller ikke går det inatt over i historien. Selv skal jeg feire, med gode venner, nyttårsgås og selvlaget rødkål. Forventningene til det neste året skal jeg i lys av det siste holde helt nede - men håpet, det har jeg beholdt.

Måtte 2012 bli et godt år. Et godt år for oss alle.

Når det viktigste kommer i bakgrunnen (fra Fredriksstad Blad 31.12.2011)

2011-12-31T13:22:00.001+01:00

Av og til er det forbausende lite debatt rundt viktige saker. En av disse sakene er etter min mening plasseringen av et badeland på Kongsten, som nærmest i stillhet ble politisk behandlet under det siste bystyremøtet før jul. Dette gjør meg betenkt. Vi som er valgt til å styre denne byen sitter med et viktig ansvar. Vi har ansvaret for forvaltningen av byens ressurser på vegne av oss alle, men ikke minst på vegne av dem som kommer etter oss. Hva betyr det? Jo, det betyr at vi i større grad enn enkeltinteressenter og grupperinger må vise aktsomhet når vi tar beslutninger. Vi må tørre å være prinsipielle og vi må tørre å ta ansvar.

Nettopp derfor advarte jeg bystyret mot å gå inn for å bruke penger på å jobbe for en badelandsløsning beliggende på Kongsten. I altfor liten grad har politikerne i denne byen vist engasjement og evne til helhetstenkning når det gjelder forholdet mellom nybygg og bevaring, med Kongstenhallen som et grelt og nærliggende eksempel, der den er bygget kloss opptil et unikt kulturminne fra 1600-tallet. Fra et bevaringsståsted er dette en svært betenkelig plassering som vel ikke ville vært tillatt i dag. Jeg synes ikke vi skal gjøre den feilen en gang til, og jeg synes det er på tide at vi som er byens politikere tenker oss om i forkant av en avgjørelse og ikke bare etterpå.

Jeg tror ikke vi som er herfra byen helt forstår hvor spesiell Gamlebyen og området rundt er. Vi snakker om en festningsby, en komplett 1600-tallsfestning med vollgraver, murer og militærinstallasjoner, alt integrert i en by. Det åpne slettelandet omkring har vært vesentlig for anleggelsen av byen. Og det er helheten av alt dette som er selve kulturminnet Gamlebyen. Enkeltvis består Gamlebyen av en rekke gamle og halvgamle hus, i seg selv ikke engang fredningsverdige – nei, det er helheten som er viktig og det er den vi angriper dersom vi tillater enda mer utbygging rundt fortet.

Fylkeskonservatoren definerer området rundt Kongsten fort som kulturhistorisk svært sårbart og har pekt på at det neppe er rom for mer bebyggelse mellom det eksisterende anlegget og fortet. Hvorfor lytter vi ikke til det? Hvilke argumenter kommer de med, representantene som i praksis vil rasere et kulturminne? Når fylkeskonservatoren sier at det er uaktuelt med en utbygging som sperrer for sikten mot et kulturminne av nasjonal verdi, ja da synes jeg det er i beste fall ukultivert å ikke høre etter.

Før et badeland eventuelt skal kunne bygges skal en områdeplan for arealene like utenfor Gamlebyen gjennomgås av byens politikere, og både interessentgrupper, naboer og de bevarende myndigheter skal få uttale seg. Da håper jeg vi skal tørre å ta debatten om plasseringen, og at vi skal tørre å beslutte å la fortet få stå ifred. Noe annet vil være en beslutning vi som siviliserte og dannede mennesker ikke kan være bekjente av.

En mann i slåbrokk er en lykkelig mann

2011-12-30T12:00:00.000+01:00

En del av meg ble igjen i Oslo da jeg flyttet derfra, og selv om jeg ofte er på besøk, får jeg den aldri med meg hjem. Den er der inne blant levende gater, bygårder, caféer og forretninger og pene mennesker, og møter meg glad på stasjonen når jeg kommer, slik at den dagen jeg tilbringer i Oslo, som regel er en dag som er bra. Det var den igår også, jeg måtte nemlig innover for å handle noen småting, deriblant en ny slåbrokk, for dette ekstremslåbrokklivet som julen 2011 bragte med seg gav aller siste støt til et allerede utslitt eksemplar av arten i farven lys blå.

Jeg handlet ikke bare, nei en mann kommer ikke langt på slåbrokker og skinnhansker fra Hanske-Hallén alene. Vi spiste og drakk på en liten italiensk restaurant på Tjuvholmen og drakk cocktails i Hotel Bristols bibliotekbar. Nesten alle steder var stengt, for det er visst ikke meningen man skal kunne drikke cocktails i romjulen, men biblioteksbaren tok oss imot med relativt åpne armer og et utmerket drikkekart. Det er noe eget med steder der servitørene har hvite skjorter og tversoversløyfe, og som kombinerer bøker og gode drikkevarer. Forholdene ligger til rette for mye hygge akkurat dér.

Og går jeg avsted til toget, på vei til hyggelig selskap hos stipendiaten i Gamlebyen, med en skotskrutet slåbrokk pent innpakket i posen, en bok i lommen og med Sammy Davis' Paris is at Her Best in May syngende inne i eget hode, da vet jeg at Oslo har levert nok en gang. Den delen av meg som ble igjen i Oslo kan bare bli der. Den har det bra.

Som metter liten fugl

2011-12-27T17:18:00.003+01:00

- Dere skal vel også merke at det er jul, sa Emils pappa og gav fuglene mat. Eller var det grisene. Ihvertfall tenkte jeg å gjøre det samme da vi kjøpte juletreet siste søndag før jul, for de solgte julenek der ved torvet i tillegg til juletrær, så jeg likegodt kjøpte to stykk. For å være god, selvsagt. De står fremdeles på verandaen, trygt innpakket i nettting, så ikke engang den ivrigste måltrost kan få tak i noe om det så skulle stå om livet. Om måltroster i det hele tatt feirer julen her til lands. Selv har jeg spist rikelig hver dag, og ikke har det stått om livet heller. Sånn er det med julen, man tenker nå mest på seg selv.

Gledelig jul

2011-12-24T13:02:00.000+01:00

Old Fashioned-glassene er pusset, og den nye sløyfen og lommetørklet ligger klar. Venteribben er smakt på, og julesilden og julesylten og kyllingsalaten og leverposteien og alt dette andre i tillegg til det. Julepynten er på plass og pakkene ligger under treet. Alt er tilsynelatende helt som det skal være.

Gledelig jul til alle.

Når man vil

2011-12-23T11:54:00.001+01:00

Vi er aldri helt sikre på hvor mye sild som ble laget året før, eller hvor mange ganger laken skal dobles for at det skal stemme med antall fileter, eller hvor mye tomatpuré én boks egentlig er, for en boks er tross alt ikke en boks lenger. Jeg må alltid ringe stipendiatens mor for å dobbeltsjekke oppskriften, og hvert år er hun like usikker som jeg på hvor mye jeg trenger. Men det blir alltid sild, og den smaker som regel alltid som året før.

Assistenten skar løk som en helt, til tross for tårer og en til fireåring tilpasset sløv kniv. Ah, det Tweedske pågangsmot.

Det jeg liker best

2011-12-22T12:30:00.002+01:00

Men hvor lenge var Adam udi Paradis. Snøen kom, og plutselig sitter jeg i en drosje på vei ned til stasjonen, for jeg kan ikke sykle lenger og jeg har selvfølgelig feilberegnet tiden det tar å gå. Når jeg kjører drosje dykker jeg ned i folkedypet. Da får jeg virkelig passet påskrevet, som av den forrige sjåføren, han som snakket villig vekk om kjøreforhold og dårlig planlegging og snømåking og om de udugelige politikerne som styrer denne byen. Halvparten ikke har sertifikat engang, sa han. Jeg bare så ut av vinduet.

Men i Oslo, der søkte jeg dekning i fransk mat og cocktails på Fuglen. Med gode venner. I pulserende byliv og frostrøde nesetipper. I cafébesøk og julehandel hos velduftende damer. Alle lukter forresten godt i julen. Særlig på julehandel, ihvertfall der jeg handler. For det liker jeg aller best.

Kaldt

2011-12-21T09:00:00.001+01:00

Så kom kulden. Men enn sålenge holder ihvertfall snøen seg borte og jeg kan fremdeles sykle, skjønt jeg var riktig i tvil, for sykkelen var helt frosset ned. Kaldt var det også, for jeg har mistet vinterhanskene mine, men avsted bar det.

Og slik ser det ut ved søndre ravelin en desemberettermiddag med kuldegrader. Det er ikke så verst med provinsliv.

Livsnyterens bukett

2011-12-20T13:33:00.001+01:00

Man lever bare en gang. Da skal man vel huske å lukte på blomstene?

Jeg er livsnyter, og anger er som kjent livsnyterens dessert. Det har jeg ofte fått merke, og av og til plager det meg også. Men hva er verst? Å angre på noe man nøt eller å angre på noe man lot være å nyte? Jeg holder nok på at det siste er verst, siden jeg tross alt er livsnyter og slik er nå engang livsnytere skrudd sammen. For oss livsnytere er ikke anger bare anger, nei anger er også noe fint, det er også en påminnelse om vel utført nytelse. Og slike påminnelser må man ta vare på, det er det som til slutt blir livet.

Den lille luksusen som gjør hverdag til helg. Den lille hemmeligheten. Den syndige konfekten man kanskje ikke skulle tatt.

Jo. Man skal huske å lukte på blomstene.

Konservativ - tradisjonen tro

2011-12-19T12:33:00.000+01:00

Siste advent er her endelig, og juletreet ble kjøpt inn igår. Tradisjonen tro i Gamlebyen, på plenen utenfor huset jeg jobber, for man må holde på tradisjonene, spesielt når det gjelder julen. Tradisjonen tilsier også at treet i det tweedske hjem pyntes den 22. desember, samme dag som far i huset, altså jeg, lager istand den tradisjonsmessige tomatsild. Silden smaker vi på for første gang på kvelden lille julaften sammen med nystekt ribbe og det øvrige julepålegget, etter at hele familien har overvært det tradisjonsrike julespillet i Glemmen kirke. Først når Lisleby Musikkorps har spilt sine julesanger og kirkekoret har sunget fra seg, blir det ordentlig jul i stuen. Og på julaften, da er det fjernsyn som gjelder, ihvertfall på formiddagen. Med en eldre søster har jeg selvsagt blitt flasket opp på "Tre nøtter til Askepott" og "Reisen til Julestjernen" og jul uten Donald Duck blir det heller ikke. Og Donald Duck, ham ser man på SVT, om man har litt respekt for tradisjoner, for alt blir så mye bedre på svensk. Noe kirkebesøk har vi i alminnelighet ikke tid til med all denne hyggen, men så er jeg da også av den oppfattelse at når det først er jul skal man gjøre det man har mest lyst til. Kirken, den har man vel strengt tatt mest utbytte av andre søndager, og går man ikke ellers trenger man ikke plage seg selv med å gå på julaften heller. Og jeg sitter tross alt både i bystyre og menighetsråd, så meg er det lov til å høre på.

Jo, tradisjoner er deilige. I julen er det endelig in å være konservativ. God ettermiddag!

Tenn lys

2011-12-17T16:25:00.007+01:00

Desember er utvilsomt vinterens beste måned. Ihvertfall om man gleder seg til jul. Da kan man være inne, man kan gjøre det hyggelig med forberedelser, skrive julekort og lister til jul, holde tradisjoner i hevd og pakke inn julegaver. Og ute, ja ute kan det egentlig være hvilket vær som helst, for julen den er egentlig inne, der vi har det aller best.

For noen er julen engstelse og ensomhet. For noen er ikke desember så fin; for noen er desember bare en evig lang ventetid på at noe vondt skal være over og den grå hverdagen vi andre misliker skal komme igang igjen, for da blir ikke det som er grått og trist så synlig lenger. Hva kan man gjøre med det?

Tenn et lys i noens mørke. En telefon, en invitasjon, et julekort, et besøk, en ekstra tallerken rundt spisebordet julaften. Så blir kanskje desember vinterens beste måned for enda flere.

Gjør noe fint. Og god lørdag!

Glemselens bok

2011-12-16T09:56:00.000+01:00

Det er litt rart, og nesten en tanke vemodig å tenke på egentlig, at en tekst som publiseres på Tweeds, etter en dags tid forsvinner nedover siden og snart blir helt usynlig. For sånn er det jo, om det kommer en ny tekst noen ganger i uken, hvem vil lese den gamle da? Noen tekster jobbes det også ordentlig med, og om det muligens er å gå litt langt å kalle dem små kunstverk, jeg er da ikke ubeskjeden, så er de ihvertfall uttrykk for en slags kreativ skapertrang.

Ifjor, for eksempel, kåserte jeg over temaene julebordssex og den unevnelige sykdommen, to ganske utmerkede tekster, i all beskjedenhet. Men de ble stående i én dag, før neste aldeles utmerkede tekst erstattet dem. Man kan si at journalister lider samme skjebne, men journalistikk er tross alt håndverk, og ikke kunstuttrykk slik en konservativ livsnyterblogg er det. Journalister kan stort sett være glad folk ikke husker tekstene deres dagen etter, men jeg? Hå-nei.

Neste år kommer det nok en bok. "Tweeds. Tekster i utvalg." Da blir jeg vel endelig husket og anerkjent for den jeg virkelig er.

God fredag!

I en skuff

2011-12-15T12:10:00.001+01:00

Jeg har sikkert glemt noen, men nå har jeg faktisk skrevet 47 julekort og sendt av gårde de aller fleste av dem. Det begynte med 22, men listen vokste og vokste, ja selv da jeg stod på postkontoret og postet den første vendingen kom jeg på flere jeg hadde glemt. Men nå setter jeg altså strek.

Jeg gikk innom en bokhandel for å finne ekstra konvolutter, slike litt finere konvolutter, gjerne i farver, som man bruker til de mer festligere anledninger enn betalingspåminnelser og flyttemeldinger. Men nei. De solgte ikke slike konvolutter, for de hadde ikke plass til stativet.

Folk bruker visst ikke så mye skuffer lenger.

Ute snør det ihvertfall ikke

2011-12-14T14:14:00.001+01:00

Jovisst ble jeg våt da jeg syklet nedover mot sentrum igår for å kjøpe flere julekort. Ikke bare regnet det, det blåste også og der var store vannpytter i gatene da jeg suste nedover, så jovisst ble jeg våt, nesten overalt, enda jeg hadde på meg både jaktjakke og sixpence. Men det snødde ihvertfall ikke! Og da er det helt greit. Det var 13. desember og jeg syklet til byen. Jeg var fornøyd, tross alt.

Det var en dag det passet ekstra godt å spise sashimi til middag. Og det var en dag det passet ekstra godt å ordne med alle julekortene, og lage en old fashioned til arbeidet, for den inneholder tross alt appelsin og det er jul snart, og appelsin passer fint når det snart er jul og man vil ha noe godt. I drinken.

Assistanse fikk jeg også, og plutselig var spisestuebordet vårt blitt til et lite postkontor, der hver hadde sine bestemte oppgaver og alle måtte henge i og signere, sortere, skrive og klistre på små lapper med adressen vår på.

Jeg var fornøyd.

Henger i stroppen

2011-12-13T12:22:00.001+01:00

"Det er snart jul. Ærlig talt. Det må da være masse å blogge om?"

E-posten fra min kjæreste bloggrådgiver, ja denne bloggens rettmessige mor om den har noen, blinker mot meg. Hun er min dårlige samvittighet. Og joda, det må da være masse å skrive om, det er bare det at jeg har vært lat og latt være. Det er ikke bra, jeg ser det selv, man skal skrive når man har en blogg å skrive i. Jeg som har vært så aktiv i det siste og alt, så egentlig er det ingen grunn til å la være å skrive, nei jeg har nok bare vært lat.

Jeg har gjort andre ting. Som alle bloggere skriver når det har vært stille på dem en stund. "Jeg har ikke glemt bloggen, jeg har bare vært så busy". Jeg har jo også det, jeg også kan si det. Jeg har skrevet 22 julekort, 22 julekort er mange julekort og flere skal jeg skrive idag. Jeg har vært toastmaster i et selskap, på engelsk, en smertefullopplevelse for sjelslivet mitt, fordi det viser seg at jeg snakker svært mye bedre norsk enn engelsk. Jeg tror ingen merket det. Jeg har debutert i bystyresalen, ja fra talerstolen altså, hvor jeg holdt en minitordentale om at jeg synes det er en uting med badeland ved Kongsten fort.

Det er vel ikke så dårlig. Sett fra utsiden har jeg levd noenlunde normalt, ja til og med litt mer aktivt enn normalt. Så hvorfor er jeg plutselig lat når det kommer til skriblerier?

En stakkars detaljist

2011-11-27T19:05:00.000+01:00

Når det nå har vært litt stille på Tweeds, er det utelukkende fordi det har vært noen hektiske dager i det siste. Det har som tidligere annonsert vært julegateåpning i Gamlebyen, og med det også adventscafé i Dunkejongaarden - huset der jeg til daglig jobber, og dette har selvsagt tatt en hel del tid. Ja, på fredag var det så vidt jeg fikk tid til å spise sen lunch med stipendiaten, men heldigvis fikk vi da presset i oss en gedigen juletallerken fra Major-Stuen. Vi har vært mange frivillige på kjøkkenet denne helgen; en svært sjarmerende samling mennesker har servert Oldemor Lindhjems medisterkaker, øl og vin og pølser og det ene med det andre, til stor glede for alle gjestene. Og gjestene, de var helt førsteklasses, man kunne virkelig se at her var det kremen av Fredrikstad som hadde tatt turen for å bli sett spisende og ivrig samtalende i Dunkejons stuer. Det er liksom litt fint det, forstår dere. Selv var jeg gjestgiver i prikkete forkle og tversover, en pengetellende storspiser som maste på kassapersonalet om mersalg av vin og øl. Det er tross alt der de store pengene ligger, og jeg er jo foreningens forretningsfører. Onde tunger kalte meg i smug for Bør Børson, men det tar jeg bare som et kompliment.

Bildet ovenfor er fra kvalitetskontrollen på torsdag, da både medisterkaker og genever ble behørig testet og godkjent.

Dille til besvær

2011-11-24T11:43:00.001+01:00

Alle spiller Wordfeud om dagen. Dette Scrabble-aktige spillet man kan laste ned på såkalte smart-telefoner og spille mot kjente eller ukjente. Jeg sier Scrabble-aktig, for jeg har aldri spilt Scrabble før, heldigvis, får jeg nesten legge til. Men Wordfeud, det har jeg forsøkt. Nå er jeg i grunnen en litt utålmodig og hissig type når det gjelder spill, jeg blir veldig fort irritert om jeg ikke får det til og om jeg må tenke ekstra hardt. Derfor er jeg elendig i sjakk. Jeg får mavesår av Sudoku og helt alminnelig kryssord, og Wordfeud har vært irriterende fra dag én. Ikveld forsøkte jeg det igjen, faktisk i skrivende stund, og riktignok er det en fryd å spille mot en jeg kjenner fra før, for da kan man jo snakke med hverandre samtidig, men selve spillet stiller jeg meg i beste fall tvilende til. Man belønnes for eksempel svært lite for å tenke logisk og for å holde seg til eksisterende ord, ihvertfall ord som finnes i riksmålsordlisten. Mitt edle forsøk på "PR" ble for eksempel avvist, mens motspillerens "KJESK" derimot, ble behørig premiert. "LENDEN" passerte også, men "EU", nei det var fy-fy. Hvem har vel hørt om EU.

Jeg føler meg i grunnen hensatt til påskekrimmen på melkekartongen, der løsningen alltid viser seg å være helt absurd, noe man så ingenlunde har forutsetninger for å tenke seg frem til, men som man bare må gjette. Sånn, akkurat sånn er Wordfeud.

Dessuten taper jeg med over 130 poeng.

Om løsning af problemer

2011-11-23T22:30:00.000+01:00

Jeg slo nettopp ihjel en flue med bystyrepapirene for 10. november. Den må ha blitt fristet av den åpne balkongdøren min, det har nok blitt veldig kaldt å være flue utendørs i november, men bystyrepapirene ble dens bane, tykk som bunken var. Fluens død minnet meg om Piet Heins utmerkede lille poème rundt samme tema:

Jeg sad og skrev og søgte svar
på de problemer, jeg nu har.
Da kom en flue til mit bord
og slog sig ned blandt mine ord
og tænkte på en fluemage...
og på en oversukret kage...
og på en solplet på en væg...
og på om lidt at lægge æg.
Dèr sad den i min fine skønskrift
og tænkte på sin sult og kønsdrift.
-- -- --
Jeg ramte fluen med et smæk,
og nu er dens problemer væk.

På det mer uproblematiske plan: Imorgen skal stipendiaten og jeg tradisjonen tro dele ut flyveblader med invitasjon til foreningen Gamle Fredrikstads årlige adventscafé, hvor vi skal servere Oldemor Lindhjems Medisterkaker til Gamlebyens besøkende, ihvertfall dem som tar turen innom Dunkejongaarden. Adventscaféen forøvrig tar resten av uken, idet det skal skrelles poteter til vår utmerkede potetstappe, stekes medisterkaker, handles inn til caféen og ikke minst gjøre huset presentabelt for storinnrykk. Det er mye som skal gjøres, vi virrer rundt som de reneste husmødre, men så er det også en svært hyggelig og dannet foreteelse da, til etterfølgelse for dere alle sammen. Dessuten gleder jeg meg til kvalitetssikringen - medisterkakene må selvsagt smakes til opptil flere ganger, og kanskje det til og med vanker en aldri så liten genever på kjøkkenet? Jeg er så glad for dét, som proprietær Figenschou sa.

Men nå venter Beate Grimsruds En dåre fri, som jeg begynte på igår.

The Imperfectionists

2011-11-22T09:00:00.007+01:00

Igår kveld ble jeg ferdig med The Imperfectionists av Tom Rachman. Jeg begynte på den sist torsdag og har lest i den så ofte jeg har kunnet, og ikke vet jeg om det var det kontinentale ved den som tiltrakk meg, bokens handling utspiller seg i all hovedsak i Roma, eller om det var dens åpenbare velskrevethet, men alle tilfeller var den vanskelig å legge fra seg. Boken er bygget opp av kortere historier som også gjør det lettere å bli fristet til bare å lese én til før man gir seg for kvelden; historiene til 11 personer som alle har tilknytning til en internasjonal avis basert i Roma, grunnlagt av uvisse årsaker av en amerikansk forretningsmann på 1950-tallet. Nå er avisen på vei ned i det usikre, men hvem kan redde den? Utgiveren, hvis eneste befatning med avisen er at han lar hunden sin, den eneste i verden han virkelig forholder seg til, bruke den som spisebrikke? Eller redaktøren, som mener at internett er for nyheter det bilhorn er for musikk? Livet som nyhetsfolk i en fremmed storby skildres gjennom de 11 forskjellige skjebnene. For skjebner er det virkelig snakk om, og enkelte steder var det vondt å lese. Og etterhvert tegner det seg et bilde av også avisens historie opp igjennom de siste 50 årene.

Lett språk, deilige beskrivelser og interessante personskildringer med tidvis ganske sørgelige undertoner. Slik vil jeg på legfolks vis karakterisere The Imperfectionists. Og jeg vil anbefale den for dere alle.

Kafferaffle

2011-11-21T18:45:00.000+01:00

På jobben pleier det alltid å være nedtur om man tilfeldigvis er den personen som trykker på kaffekannen og bare får en sprut med en hel masse luft i koppen. Da må man nemlig sette på mer, og hvem liker vel det?

Men nå har vi funnet løsningen: Kafferaffle! Den som nå får sprutluften i koppen og setter på ny kaffe, får en strek på kafferafflelappen på veggen, og hver strek representerer en innsats i et lotteri. Hva man kan vinne har vi ikke engang bestemt ennå, men det blir sikkert noe skikkelig fint.

Vi er alle svært ivrige på å sette på ny kaffe om dagen.

I stipendiatens dukkehus

2011-11-20T19:47:00.004+01:00

Jeg har et lite knippe svært gode venner, og den lille gjengen vår forsøker etter beste evne å møtes noen ganger i året for å spise middag sammen og ha en hyggelig kveld. Igår var det selveste stipendiaten som åpnet hjemmet sitt, Et dukkehjem, som jeg kaller det, fordi han nærmest konsekvent har innredet leiligheten sin i 1890-tallsstil. Det er som man liksom venter på at Nora skal komme tilbake, skjønt noe kvinnemennske har jeg ikke sett der inne på en stund.

Disse omgivelsene passer i grunnen oss fire hurraguttene svært godt, konservative som vi vel må sies å være, og blant gamle møbler, tunge bøker og med klassisk musikk strømmende ut av høytalerne var stemingen naturlig nok på topp hele kvelden igjennom. Stipendiaten serverte pinnekjøtt, men ikke før alle hadde smakt på en liten forrett bestående av syltelabber og sennep. Det var en eiendommelig opplevelse, men slett ikke vondt, og med øl og dram og dessuten pinnekjøtt nært forestående, gikk det vel egentlig ganske bra. Hovedretten, altså pinnekjøttet, smakte helt utsøkt. Det er nesten bedre å spise pinnekjøtt nå enn i julen, for da er man allerede ganske lei. Hjemme har vi det alltid på første nyttårsdag, alle søndagers mor, og da er jeg som kjent både deprimert og matlei og ganske ute av stand til å nyte denslags.

Igår derimot, møtte jeg opp så glad og fornøyd at min kone nesten trodde jeg skulle på damebesøk. Stipendiaten og jeg tok vår første gin & tonic før klokken 17.30, og vi var i det hele tatt en riktig så lystig gjeng da vi avsluttet, etter å ha spist og drukket i tilsvarende en lovregulert norsk arbeidsdag.

Oppsummeringsvis: Det ble en svært rolig søndag.

Kulturell ubeskjedenhet

2011-11-18T14:14:00.002+01:00

I programposten "Småkulturelle nyheter fra Tweeds" kan jeg nevne at jeg igår kveld begynte på en ny bok - The Imperfectionists av Tom Rachman. Boken består av historiene til 11 av bokens karakterer, som alle på sine måter er knyttet til en internasjonal, engelskspråklig avis med hovedkontor i Roma, som dermed på en måte blir bokens sentrum. Dette understrekes av at man mellom hver historie også får et kort innblikk i avisens historie opp igjennom de siste 50 årene. Min foreløpige konklusjon er at jeg liker den veldig godt. Hver historie er usentimentalt og lett fortalt, samtidig som menneskene som er beskrevet har noe trist og til dels kanskje til og med ødelagt ved seg. Jeg gleder meg ihvertfall til resten, og det er som regel et godt tegn.

I samme programpost må også nevnes min nyervervelse på kunstfronten, et aldri så lite kunstverk med Gamlebyens mellomport som motiv. Dette er så og si mitt diplom for å ha støttet foreningen Digitalt Personvern, for vedkommende jeg kjøpte bildet av ville at pengene skulle gå til dette gode formålet. Så kan man selvsagt spørre seg om det er jeg eller selgeren som egentlig støtter, men hvem stiller da slike spørsmål? Personlig ser jeg på bildet som diplom for et stykke vel utført samfunnsarbeid.

Riktig god fredag!

What happens in folkevalgtopplæringen

2011-11-17T15:44:00.000+01:00

Jeg må innrømme at jeg ble litt nedstemt da jeg troppet opp på hotellet igår morges for siste del av kommunens politikeropplæring og fant popcornmaskinen kald og mørk. Vi hadde tross alt vendt oss til en viss standard, popcorn og softis, og når den ene pilaren plutselig er vekk blir man litt i villrede. Heldigvis, noen besluttsomme folkevalgte må ha sagt ifra til betjeningen, for i første pause var popcornet igjen på plass. Softisen klarte jeg, kryss i taket, å holde meg unna. Folkevalgtopplæringen viste seg å være et bra tiltak - det var svært hyggelig å bli kjent med representanter fra de andre partiene - stå i popcorn- eller softiskø, spise god mat og i det hele tatt snakke uformelt sammen. Gruppearbeidene hjalp i så måte.

Nå skal jeg ikke referere hva som skjedde under konferansen, det er nemlig almenn enighet om at det som skjer på folkevalgtopplæringen blir på folkevalgtopplæringen, men jeg kan røpe såpass at min gruppe, bestående av ordføreren, kommunalsjefen for organisasjonsutvikling, KrFs gruppeleder, en representant for Arbeiderpartiet og meg selv, tegnet en utmerket bil av typen biogassbuss som skulle illustrere kommunen og dens utfordringer i fremtiden. Ordføreren kjørte bilen og rådmannen var plassert i motoren. Selv har jeg som kjent ikke førerkort.

Etter konferansen og en kortere seanse som borgermester i Gamlebyen, besøkte jeg for første gang Østfold Kunstnersenters FilosofiCafé, der Lars Fr. H. Svendsen innledet til en samtale om frihet. Som Høyre-mann er dette et begrep som opptar meg, og selv om samtalen etterhvert ble litt vel filosofisk for mine tilbøyeligheter var den absolutt interessant å få med seg. Alt kan brytes ned, og jeg merker at jeg ikke er tålmodig nok til å filosofere over hver minste lille detalj. Derfor var det også befriende da han etter spørsmål fra salen om hvordan man kan definere det meningsløse, etter å ha tenkt seg om et lite sekund skjærer igjennom med følgende kommentar: "Se på Paradise Hotel en kveld, så har du tatt et dypdykk ned i det kompromissløst meningsløse".

Kafé Nyt, som Østfold Kunstersenters café heter, serverer også utmerket mat - før foredraget spiste jeg et smørbrød med eggerøre og røket laks, og til og med en gin & tonic eller to fikk jeg lurt i meg under filosofidebatten. Sånt føler man seg fri av.

Store menn, små gleder

2011-11-15T17:00:00.000+01:00

Alle som er nye må på opplæring av et slag. Det er som regel ikke morsomt, siden en hel del tørt og kjedelig materiale skal gjennomgås, og man har i grunnen mest lyst til å komme skikkelig igang med arbeidet fremfor å kaste bort tiden. Jeg hadde av en eller annen grunn ikke tenkt på at også politikere skal opplæres, men selvsagt skal vi det, for hvordan skal vi ellers kunne alt det vi etterhvert kan så mye om? Hemmeligheten er altså et todagers kurs på et hotell nede i byen. Der samlet vi oss klokken 08.30 idag morges, altså pr. definisjon grytidlig, og sånn ca. 08.31 hadde de første oppdaget softismaskinen inne i hjørnet. Da spilte det ingen rolle om vi var voksne mennesker på konferanse - politikere og kommunalsjefer og andre dignitærer ble som barn igjen ved tanken på en utømmelig softiskilde, som man attpåtil fikk trekke i spaken på selv. Hvilket resulterte i en ekstra stor is på undertegnede. Jeg fant også til min store glede en popcornmaskin, og det er vel unødvendig å si at det ikke ble noen lavkarbodag idag heller.

Ja, denne politikken.

Slutten på leken

2011-11-14T09:00:00.001+01:00

Jeg fikk lest en hel del igår, farsdag som det var, og det var veldig deilig. Det er en god stund siden jeg har lest skikkelig nå, ikke siden jeg ble ferdig med Min kamp 4 i begynnelsen av oktober har jeg hatt en vellykket leseøkt. Som ikke har med politikk å gjøre, må det legges til. Jeg fullførte Graham Greenes Slutten på leken, en ganske tynn bok jeg ikke trodde ville gripe meg nevneverdig, men som overrasket; både innholdsmessig og med det faktum at jeg ble mer eller mindre oppslukt av det som skjedde. Boken er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie, en mørk, nærmest Moulin Rouge-aktig sådan, en historie som utspiller seg i krigsårenes London og som skildrer både sjalusi, mistillit og bedrag før man kommer til en slags avslutning - som tittelen røper. Hovedpersonen er en kynisk forfatter som innleder et forhold til en gift kvinne i den hensikt å bruke henne som research til sin nye bok. Det er kanskje unødvendig å si at han ender opp med mer enn han betaler for, men slik er det vel som regel alltid?

Ihvertfall i litteraturen.

(Bildet er hentet fra filmen The End of the Affair fra 1999.)

Men bare på farsdag

2011-11-13T20:52:00.002+01:00

Jeg må innrømme det, jeg synes farsdag er en knakende fin dag. Folk skriker opp om den grådige handelstanden som finner på de merkeligste ting for å få oss til å kjøpe mer, men kjære vene - det må da helt fint gå an å skjemme bort far en gang imellom også? Idag har jeg fått sove lenge, ja det får jeg som regel alltid, men også idag har jeg fått sove lenge. Det var deilig. Jeg har kunnet gå omkring i slåbrokk og kronetøfler halve dagen, ja det får jeg som regel alltid, men også idag har jeg kunnet gå omkring i slåbrokk og kronetøfler. Skjønt "gå omkring", det er ikke så mye jeg går omkring, om vi et øyeblikk skal være helt ærlige med hverandre. Idag har jeg ligget i sofaen det meste av dagen og lest, ved siden av min av feber utslåtte sønn, som har sett på NRK Super. Han annonserte at det i tillegg til farsdag også var guttedag.

Jeg fikk gaver også; et flott håndavtrykk i blå maling og et riktig så lekkert skjerf. Jeg fikk skjerf på farsdagen ifjor også faktisk, og det synes jeg godt kan bli en tradisjon. Jeg liker tradisjoner av det slaget som gir meg små luksusgaver utenom jul og fødselsdag. Men det stoppet selvsagt ikke der - far måtte også få en kake, en god og deilig marsipankake som til og med min egen far fikk smake på, der han midtveis i feiringen min kom på besøk med sin splitter nye kone og barnet deres, som er min yngre søster. Det var hyggelig, for helt farsdag blir det ikke, uten far. Ingen ting kroner en feiring som en skikkelig kraftig søndagsmiddag, og hva passer vel bedre på selveste farsdag om ikke svineribbe med sprø svor, brun saus, surkål, ripsgele og til og med en aldri så liten potet? Og på farsdag, gjerne andre dager også, men særlig på farsdag, da unner jeg meg til og med en liten dram ved siden ølet.

Nei, for min del kan handelstanden bare holde på. Jeg er klar for neste festdag.

Budsjettkonferansen

2011-11-12T16:45:00.003+01:00

Klokken ni idag morges var jeg på plass i administrasjonshuset i Fredrikstad, der Høyre skulle ha sin budsjettkonferanse. Dette til tross for et svært hyggelig selskap igår, hvor jeg sammen med noen venner inntok både spekemat, øl og dram - en konstellasjon som best kombineres med lange sovemorgener, men det gikk fint. Jeg var i riktig så god form, og etter en kopp kaffe eller to til og med relativt våken da vi kom igang.

Som nevnt tidligere er kommunalbudsjettet et mål- og styringsdokument uten mange tall å finne, og slik ble det vel strengt tatt med budsjettkonferansen vår også. Ikke så rart kanskje, at ordene kommer i fokus, med tolv taletrengte politikere som alle ville komme med innspill og idéer til budsjettarbeidet. Det er det selvsagt rom for i Høyre, selvom jeg mistenker at det etterhvert kan være nødvendig å innføre bruk av maksimum taletid og/eller munnkurv på enkelte. Et kjent problem i flere partier, ryktes det.

Dannede som vi Høyre-folk alltid er diskuterte vi oss frem til en felles forståelse, og dagen var absolutt vel anvendt tid. Jeg er helt sikker på at denne gruppen kommer til synliggjøre Høyres politikk på en god måte de neste fire årene, og at vi skal være et konstruktivt og ansvarlig opposisjonsparti.

Det fortjener Fredrikstad.

Leve forskjønnelsen!

2011-11-11T09:00:00.003+01:00

Igår var det igjen møte i Fredrikstad Bystyre, og på plass på setet satt selvsagt jeg, klar med almanakk, fyllepenn, kaffe og møterundstykker. Det er bent frem umulig å unngå karbohydrater på disse møtene, så frem til jeg a) anskaffer viljestyrke eller b) lykkes i å påvirke møteledelsen i retning av mer karbohydratfattig møtemat, ser jeg meg nødt til å innvilge meg selv permisjon fra det sunne kostholdet når det tross alt er snakk om offentlig møtevirksomhet.

På sist bystyremøte ble jeg utnevnt som representant i sosial- og omsorgsutvalget, et for enkelte overraskende valg, siden dette vel ikke har vært mitt fokusområde oppigjennom, men likefullt er det nå engang der jeg skal høre hjemme de neste fire årene. Mer i tråd med min sosiale profil var derimot valgene denne gangen, når tiden var kommet for de mindre råd og utvalg. Jeg ble nemlig valgt inn som vararepresentant for Legatet for Fredrikstad bys vel og forskjønnelse, et valg jeg synes kler meg svært godt. For hvem passer vel egentlig bedre? Ja, jeg bare spør. Representanten fru Prebensen (AP) uttalte i sakens anledning på Twitter at jeg er bystyrets svar på Posh-Spice.

Jeg kunne ikke unngå å bli noe smigret av sammenligningen.

Veien til førerkortet

2011-11-10T12:07:00.000+01:00

Jeg har begynt å vurdere seriøst å ta førerkort. Ikke fordi jeg er så veldig interessert i å kjøre rundt omkring, selve bilkjøringen og biler generelt interesserer meg i det hele tatt svært lite, men tanken på å kanskje kunne slippe unna vinteren virker forlokkende. Det har nemlig slått meg at de som er mest ivrige på å få en hvit vinter, det er de som kjører bil absolutt overalt. Og da er det vel ingen sak med vinter? For meg, derimot, som må gli omkring som en i ull innpakket elefant samtidig som jeg fryser langt inn sjelen, er en hvit vinter synonymt med ulykke og depresjoner. Nå får jeg uansett ikke noe førerkort før det første snøfallet, om jeg da ikke blir bønnhørt og denne temperaturen fortsetter ut februar, men det er allikvel håp i hengende snøre. Jeg ble nemlig tipset om et trafikkskole i Brønnøysund, som for den ringe sum av 25.000 kroner, skaffer meg lappen i løpet av en liten uke. Det høres ikke umiddelbart fristende ut å tilbringe en uke i mørketiden i Brønnøysund, men man får kanskje sette livet på pause en stund og bite tennene sammen for et større formål. Dessuten må man dra sammen med noen, og de tar kun to "elever" pr. uke, så om jeg velger partner med omhu kan det jo tenkes å bli hyggeligere enn man skulle tro.

Jeg er optimist, hører dere.

Med en komités verdighet

2011-11-09T21:11:00.002+01:00

Jeg er nettopp hjemme fra mitt aller første møte i sosial- og omsorgsutvalget. Egentlig liker jeg ordet komité bedre enn utvalg, det er liksom litt mer stil og verdighet over det, og stil og verdighet var det i aller høyeste grad over sosial- og omsorgsutvalget. Andre steder i samfunnet har man kanskje gått litt langt i retningen av uformell adferd, man er tilsynelatende til og med på fornavn med stastministeren, men i sosial- og omsorgsutvalget er det ikke noe slinger i valsen i så måte. Her står høflighet og dannelse i høysetet; "representanten fra Høyre" eller fullt navn, tusen takk - slik snakker man med hverandre hos oss. Det vil si, vi snakker ikke med hverandre, vi snakker gjennom lederen, den utmerkede fru Wroldsen. Om man da snakker i det hele tatt. Jeg snakket ikke i det hele tatt, bortsett fra i pausene, da det som seg hør og bør ble servert rundstykker, for med blant annet én tidligere utvalgsleder av det samme utvalget, én tidligere ordfører og én statssekretær i justisdepartementet som medlemmer av kollegiet, havnet jeg naturlig nok litt i bakgrunnen. Er ikke det merkelig? Sosialpolitikk har, som nevnt tidligere og for å si det forsiktig, hittil ikke vært mitt fokusområde. Men du verden så hyggelige og flotte folk å lære av!

Jeg gleder meg til mer. Av alt.

Bare slapp av

2011-11-08T11:23:00.003+01:00

Hver gang jeg med et bums setter meg ned i kontorstolen, rygger stolen en tanke tilbake og treffer veggen, der alle de tidligere formennene henger. Stolen treffer ofte flere, men særlig en av dem er spesielt utsatt; han har falt ned sikkert hundre ganger siden jeg kom hit for halvannet år siden, og derfor henger han da også skjevt, ja når han først henger. Nå datt han ned igjen, stakkars, og smiler opp til meg derfra gulvet. Jeg vet nok hva han tenker.

Ellers sitter jeg på kontoret. Der jobber jeg selvagt, men jeg reflekterer også over selve livet, slik jeg ofte gjør når jeg er litt syk. Jeg er nemlig litt syk nå, og da synes jeg alltid forferdelig synd på meg selv. Jeg skylder på årstiden, den fører kulde og mørke og virusinfeksjoner med seg, og det er ikke stort man kan gjøre ved situasjonen utover å kjøpe seg et landsted i Botswana eller kanskje Provence, men i år blir det visst ikke noe av for min egen del.
- Bare slapp av, sa en kollega lakonisk etter en av tiradene mine, det er bare snakk om et halvt år.

De glade idrettsfolk

2011-11-06T13:30:00.002+01:00

Så var den slutt, croquet-sesongen. Det ble behørig feiret og markert fredag aften, da Christiansteen Private Croquet-Club avholdt sin første årlige (som det heter i USA) sesongavslutningsmiddag. Eller souper, som termen faktisk er i henhold til constitutionen. Jeg tør si det var en vellykket aften, for min del har jeg ikke orket å skrive om den før nå, langt utpå søndags ettermiddag, så at den satt sine spor på mitt spinkle corpus er helt sikkert. Etter en forskriftsmessig gin & tonic gikk vi til bords, tolv gjester i tallet - og festmenyen bestod av cognacgravet laks, coq au vin samt den eldgamle danske dessert bondepige med slør (som så ingenlunde må forveksles med tilslørede bondepiger). Og en hel del drikke ved siden av, selvsagt. På medlemmenes anmodning gav de tvende commandanter langt på vei etter for at festmenyen heretter skal bli tradisjon for de fremtidige sesongavslutninger, ja man kan nesten kalle det et folkekrav. Frøken Helene, aftenens sjarmerende serveringspike, ble også gjenvalgt og commandantene lovet å legge seg dette på minnet.

Bildet viser commandant stipendiaten som leser clubens constitution, iført det constitutionsbestemte antrekk for croquet-spill. Alle var enige om at det hadde vært en hyggelig aften.

Kommunal opplæring

2011-11-03T09:12:00.002+01:00

Igår brukte jeg det aller meste av ettermiddagen og kvelden til å sette meg inn i sosial- og omsorgsseksjonens tjenester, samt rådmannens forslag til handlingsplan og budsjett. Om dette forventes jeg etterhvert å si noe fornuftig, men foreløpig er alt fremdeles nytt og ganske fremmed. I begynnelsen lette jeg til og med med lys og lykter etter noen budsjettall jeg kunne forholde meg til, men det var visst umoderne tenkning. Det viser seg nemlig at handlingsplan og kommunalbudsjett over ett er såkalt mål- og rammestyrt, det vil si at det meste består av faktaopplyninger, mål og strategier for å nå målene, i tillegg til statistikk og grafer. Det gjør budsjettene lettere å lese, men hvor i all verden skal jeg få dykket ned i tallene? Dessuten har vedkommende forfatter av plandokumentet bestrebet seg på å skrive så radikal bokmål som mulig, slik at jeg hele tiden blir mentalt forstyrret av ord som tida, ramma og åra. "Ramma". Det gir helt andre konnotasjoner enn akkurat kommunalbudsjett, det er ihvertfall sikkert.

Om sosial- og omsorg hittil ikke har vært mine kjerneområder i livet, føler jeg meg ihvertfall trygg på mine fraksjonskolleger i utvalget, Anette Lie Christensen - en engasjert ung dame med hjerte i helsefagene, og førstevaramann Bengt Morten Wenstøb, min cigarrøkende venn og medrepresentant for det frie Høyre. Han underviser i sosialfag på høyskolenivå, har sittet fast i utvalget de siste fire årene og står helt sikkert klar til å redde meg ut av eventuelle blemmer. Det må han da?

Vel, så er jeg i de beste hender.

Ha en bedårende dag!

Sosialpolitikeren

2011-11-01T21:20:00.001+01:00

Idag har jeg virkelig vært sosial. Nesten litt i overkant sosial, kan jeg merke her jeg sitter, i ferd med å slå meg ned i chaise longuen for å drikke en kopp te. Det er viktig å drikke godt og varmt nå som temparaturen skifter, man vet aldri hva som kommer av virus og denslags, og dessuten er det viktig å slappe av når man kan. Der er jeg dreven, jeg som allerhelst ville levd livet fra chaise longuen, ja om man fikk alt til å dreie seg om meg, selvsagt, noe jeg ennå har tilgode (selv om enkelte sikkert ville hevde at jeg er på god vei). Dessuten hadde det vært svært upraktisk, med chaise longuen altså. Idag, for eksempel, har jeg deltatt på årets Opplevelseskonferanse i Sarpsborg, i regi av Østfold Reiseliv. Der møtte jeg mange interessante mennesker, blant annet fikk jeg gleden av å spise lunch med fylkesordføreren, og da kan man ikke like godt ligge i en chaise longue, nei da må man rette seg litt ekstra opp i stolen. Mens jeg var på konferansen tvitret jeg litt om det som skjedde der, og tweetsene ble plukket opp av en annen konferansedeltager, en dannet finnmarking bosatt i Sarpsborg og som til alt overmål satt ved siden av meg. Hun viste seg å hete Ramona Zachariassen og du kan følge henne om du klikker her. Det gjør jeg.

Ellers hadde jeg et hyggelig med møte med den nye lederen for sosial- og omsorgsutvalget, Frøydis Wroldsen, en positiv og interessant dame jeg skal jobbe sammen med de neste fire årene. Selv om vi tilhører forskjellige partier må vi selvsagt finne de beste løsningene for Fredrikstad, og det tror jeg helt sikkert vi skal klare. Jeg nevnte jo forresten her om dagen dette med at jeg var blitt sosialpolitiker fordi jeg hadde så mye empati, men da vi fikk en oversikt over ledige styreplasser som skulle fordeles i Høyre og jeg nevnte for kollegaen min at jeg kanskje kunne søke om plass i Legatet til sosiale formål i Fredrikstad, fikk jeg relativt klar beskjed om at så langt strakk ikke mine empatiske evner seg, at jeg kunne fordele dem på hele to råd og utvalg. Jeg ønsket meg derfor istedet plass i Legatet for Fredrikstad Bys vel og forskjønnelse, som nok står mer i stil med min profil, vakker som jeg i all beskjedenhet er.

Men nei, min sosiale hverdag stanset ikke der - jeg stakk nemlig innom Adam og Eva, der jeg klippet meg hos min tremenning Camilla, og jeg fikk både lettbrus, munter passiar og oppdatert hårfrisyre før stipendiaten kom innom for å ta meg med til den utmerkede sashimibaren i Storgaten. Der rakk vi et kort og sunt måltid før kveldens medlemsmøte i Høyre på Hotel Victoria. Ja, ikke stipendiaten da, han er Venstre-mann og satt på café og skrev intellektuelle tanker før vi syklet hjem i yr og vind.

Og nå venter min grønne chaise longue og en episode av Boardwalk Empires sesong to.

Endelig usosial.

Anger er livsnyterens dessert

2011-10-30T17:16:00.002+01:00

Idag er det bots- og bededag. Dette vet jeg fordi vi har syv års bryllupsdag idag, og jeg giftet meg nemlig dagen før bots- og bededag. Fest først, bot etterpå. Og for en som lever livet etter prinsippet "anger er livsnyterens dessert", falt dette seg i grunnen ganske naturlig. Nå har ikke dagen fortonet seg så veldig bots- og bededagaktig. Ikke bare på grunn av bryllupsdagen, jeg fikk til og med hjerteformede speilegg til frokost, men også fordi det er det siste dagen i en absoulutt verstinguke hva lavkarbokosthold angår. Her har man hygget seg voldsomt kan jeg forsikre - uken og helgen har bestått av snitter, marsipankake, vafler, kjeks, appelsinjuice, rom & cola og Irish Coffee med masse krem, og idag toppet jeg det med et besøk på Rich. Bar i Sarpsborg. Ifjor ble bryllupsdagen feiret med treretters middag på Mer, i år ble det altså pølse og potetstappe på gatekjøkken. Men så er det også syvårskrisen det er snakk om, og dessuten verdens beste potetstappe.

Imorgen blir det bare fett og ikke noe brød, jeg lover. Bot og bedring.

Snittefellen

2011-10-27T16:00:00.000+02:00

Jeg vet ikke helt hva som skjer om dagen, men jeg får altså servert snitter overalt. Og når jeg ikke eier viljestyrke er det så godt som helt umulig å styre unna karbohydrater, noe som igjen er en ulempe for meg som idrettsmann. Det er tross alt viktig å holde på formene, når man som jeg er aktiv i lokalidretten, nærmere bestemt i Christiansteen Private Croquet-Club. Sesongen er forresten over for croquet-spill, og i den anledning skal vi snart holde middag for medlemmene. Middager er nemlig bra for motivasjonen, og selv om vi i år ikke har slått et slag croquet, kan man ikke likegodt se bort fra formalitetene. Er sesongen over, må den avsluttes på behørig vis. Slik gjør vi det ihvertfall hos oss.

Vi skal spise coq au vin, så det blir ihvertfall litt avveksling fra alle snittene. Godt skal med godt fordrives!

Et lite wienerbrød

2011-10-26T08:00:00.000+02:00

Egentlig skulle jeg bare slappe av i chaise longuen hele kvelden igår, men siden jeg var helt møteløs og en tanke rastløs fant jeg ut at jeg skulle dra avsted for å høre stipendiaten holde foredrag. Hvor, sier du? Men i kirke- foreningen, selvsagt, det er da der man tilbringer en tirsdagskveld. Det er kanskje unødvendig å si at jeg røk på en skikkelig karbosmell, og har man først gjort dét er det vel ingen vei tilbake, spesielt dersom man som jeg ikke eier viljestyrke og knapt nok har noen karakter. Det ble derfor både smørbrød, julekake og wienerbrød på meg, og jeg må innrømme at jeg forsynte meg et par ganger for mye. Men bevares, litt måtte man da underholde seg med under tombolaen, jeg som i min mangel på erfaring med denslags ikke hadde hatt med meg penger til lodd. Eller lodder, som det heter. Stipendiaten, han fikk fem lodder pluss en blomst som takk for foredraget, så han led ingen nød.

Og der ser man, det man tror blir en rolig kveld på chaise longuen blir brått til en real heisatur inn i norsk kulturhistorie. Og takk for det.

Middagshvile

2011-10-25T18:26:00.004+02:00

Idag var det far selv som ordnet middagen, for siden jeg er så ofte borte på kveldene er det ekstra hyggelig å lage noe godt når jeg først er hjemme. Nå er jeg fremdeles på lavkarbokjøret, selv om jeg så ingenlunde er konsekvent og derfor bruker ekstra lang tid. Uansett var det på den nokså briljante LCHF-bloggen at jeg fant dagens middag: Salat med biffkjøtt, roquefort og vinaigrette. Vinaigretten lagde jeg av honning, Dijon-sennep, olje og Worcestershire-sauce, dryppet den over ruccola og hjertesalat, strødde osten over og danderte biffkjøttet på toppen. Ikke spesielt komplisert, og en velsmakende tirsdagsrett. En aldri så liten mosjonsrunde etter middag ble det også tid til, så nå er jeg egentlig ganske fornøyd.

Man skal se jeg snart finner chaiselonguen.

Et rått liv

2011-10-24T21:15:00.001+02:00

Idag har jeg vært på gruppemøte i Høyre. Bystyregruppen med alle varamennene møtes relativt jevnlig for å gå igjennom saker til formannskap og bystyre, og det er selvsagt veldig nyttig for meg som ny å ha mange å dra veksler på. Spesielt nå når det nærmer seg budsjettforhandlinger, for der har jeg helt klart en bratt læringskurve foran meg. Men det er morsomt, og selv om jeg ikke har skrevet så mye om det her på Tweeds, gleder jeg meg stort over det ansvaret jeg har fått og til å utføre den jobben jeg torsdag ettermiddag offisielt ble valgt til, som representant i sosial- og omsorgsutvalget. Jeg er tross alt en svært sosial person, derfor passer det utmerket at jeg nå er sosialpolitiker.

Og ekstra hyggelig er det at administrasjonshuset, hvor gruppemøtene avholdes, ligger i Fredrikstad sentrum, bare et stenkast unna byens desidert beste på sashimi, og når den slags herligheter står på menyen gjør det ikke så mye om middagen må serveres litt sent. For slik er altså livet for en politiker - luksusmat og sene kvelder. Jaaada.

Neida.

I samfunnets tjeneste

2011-10-22T14:43:00.004+02:00

I en folkevalgtforsamling er det ofte symboltungt. Det er retorikk og polemiske virkemidler som råder grunnen, og de signaler man sender ut later til å være det aller viktigste, noe jeg fra Høyres syvende bystyresete torsdag ettermiddag hadde god utsikt til. Posisjonen, med Arbeiderpartiet i spissen, inntok plassene sine selvsikkert og utvilsomt etterlengtet, og slik skal det da også være etter et brakvalg og etter fire år i opposisjon.

Men. Det første vedtaket som ble gjort, mot opposisjonens stemmer, var å gi rådmannen oppdrag om å stanse konkuranseutsetting av byens sykehjem. Videre, stanse omdannelsen av kommunens kjøkkentjeneste til kommunalt foretak og ditto behandling av Boligforvaltningen. Uten tvil et symboltungt vedtak som viser en besluttsom posisjon, men er det i samfunnets interesse? Jeg tror ikke det.

I en by som Fredrikstad har jeg tro på brede forlik og på å legge de mest firkantede prinsipper til side. Jeg har tro på en god tone mellom partiene og politikerne og at alle, både posisjon og opposisjon, tenker og handler konstruktivt for å løse de problemene vi har felles. Alle er kanskje ikke enig i dette, men jeg synes at man i en såpass liten og trivelig by, i en forsamling som skal sitte sammen i minst fire år, at man kanskje skulle ta en drink sammen etter møtene - treffes sosialt og bli kjent. Vi bør diskutere, gjerne temperamentsfullt, men vi bør være venner. For hva er vi egentlig? Vi er naboer, i samfunnets tjeneste.

Mye kritikk er blitt rettet spesielt mot Fremskrittspartiet de siste fire årene, og mangel på styringserfaring har ofte blitt trukket frem. Jeg er langt ifra noen sympatisør med partiet, men jeg kunne allikevel tenke meg å trekke frem noe positivt med Fremskrittspartiet som jeg tror er viktig på lokalt plan: De har ingen etablerte sannheter. Ingen ideologi som bestemmer hva som er rett eller feil - man velger etter beste evne det som fungerer. Så kan man gjerne stille spørsmålstegn ved Fremskrittspartiets evne til allikevel å velge riktig, men et åpent sinn - det kan vi lære av.

Dette ønsker jeg meg mer av hos dagens posisjon i Fredrikstad. Kan en privat aktør, det være seg et foretak eller en ideell organisasjon, tilby et bedre sykehjem enn det storsamfunnet klarer, bør borgerne få anledning til å benytte dette tilbudet. Er det kommunale tilbudet bedre, ja da benytter man seg selvsagt av det. Vil Kjøkkentjenesten kunne bidra til kommuneøkonomien ved å bli et foretak, ja så er dette utelukkende positivt. Jeg har tro på at man finner den beste løsningen, i hver eneste sak.

De rødgrønne har bestemt seg lenge før de vet svaret. Det tror jeg samfunnet i lengden taper på.

Stolt

2011-10-20T21:36:00.000+02:00

Og plutselig var dagen her. Dagen da jeg kunne ta tversoversløyfen og den lyseblå blazeren, cordfløyelsbuksene og de nye skoene på. Nesten som en liten gutt på første skoledag i grunnen, bare ikke. Dagen da jeg kunne gå opp trappene til bystyresalen, hilse pent og presentere meg for de politiske ringrevene, forsyne meg av møterundstykkene, ett med egg og ett med salami og agurk, ta en kopp kaffe og en flaske boblevann og sette meg ned på plassen min. Strengt tatt heter det ikke plassen min, det heter bystyresete, men blås, snobbete har man da aldri vært på Tweeds.

Hva kan vi lære av fortiden?

2011-10-12T11:25:00.000+02:00

Jeg har mange gode venner og kan være stolt av dem alle sammen. Men idag er det i særdeleshet stipendiaten som fortjente heder og ære, etter gårsdagens foredrag i Gamlebyen om Fredrikstad som en inkluderende by - i lys av vår historie som fristad og handelsby. Er vi like inkluderende idag som dengang? Min gode venn viste seg som en tenker og en samfunnsdebattant og essensen kan oppsummeres slik: Det er ikke sikkert det er så mye verre å få en kurder på tebesøk, enn det var for en vanlig Fredrikstad-borger å få en jesuittmunk inn i huset i 1650.

Takk for det!

Sirkushesten i malerverkstedet

2011-10-07T18:25:00.001+02:00

Det sies at en sirkushest alltid vil være tiltrukket av lukten av sagmugg. Det sies også at skuespillere er som sirkushester.

Når jeg jobber som skuespiller er jeg ofte nervøs, og spesielt like før man skal "inn" er det et ekstra adrenalinrush som går igjennom kroppen. Ulempen er at det er ubehagelig, jeg lurer alltid på når jeg står der hvorfor jeg driver med dette og ikke bare har en kjedelig jobb, og fordelen, ja rent bortsett fra at man får stillet oppmerksomhetsbehovet for en halvtimes tid, er at alle andre ubehag forsvinner. Hodepine, for eksempel, ikke en hodepine overlever adrenalinrush. Et av de stedene jeg ofte står og venter på publikum, er et gammelt malerverksted. Der er det fullt av gamle malerting, terpentin og maling og hva nå alt heter som ligger rundt omkring på et slikt sted, og på en måte er det litt fint å stå der inne og være nervøs og vente på å spille. Og alltid når jeg går inn dit i andre sammenhenger blir jeg spent og forventningsfull, selv om jeg ikke skal spille. Jo. Det er nok noe med sirkushester.

Men der andre kjenner lukten av sagmugg, kjenner jeg altså lukten av et gammelt malerverksted.

Ord på en dør

2011-10-06T14:02:00.000+02:00

Jeg så dette skiltet hengende på en toalettdør i Oslo her om dagen. Og jeg føler vel på mange måter at ordet "ulempene" i denne sammenhengen er en tanke utilstrekkelig. Bare tenk litt på det.

I Olympens hall

2011-10-05T13:38:00.000+02:00

Jeg var på et lite Oslo-besøk igår, og som alltid er det på samme tid en deilig og vemodig opplevelse. Deilig, fordi jeg i Oslo føler en helt annen form for frihet, frihet til å gå ut til selve livet og oppleve uten å ta del. Den delen av livet finnes ikke i mindre byer - her sitter man helst inne etter klokken fem, og det er ikke så mye så se for den som måtte finne på å vandre rundt. Kanskje sitter folk flest helst inne i Oslo også, men mindretallet er altså nok for meg. Det har jeg i grunnen alltid visst. Det er også vemodig, fordi Oslo var min by, og jeg bor der ikke lenger. Å besøke noe som en gang var en så naturlig del av dagliglivet føles rart, og jeg vil i grunnen sjelden hjem igjen. Men hjemme er jeg altså.

Birgitte og jeg spiste på Olympen. Der har jeg aldri vært, merkelig nok, men dit skal jeg tilbake ved første anledning. Jeg liker det meste som er retro, og på Olympen er det virkelig retro. En stor sal utsmykket med enorme veggmalerier, veldige lysekroner, kelnere i sort og hvitt og ikke minst utmerket mat i fokus, minnet meg om Paris og en mer kontinental spise- og drikkekultur. Deilige Paris! Deilige Oslo!

Jeg spiser altfor sjelden tartar, og jeg benyttet anledningen til en aldri så liten en til forrett, med øl og dram selvsagt. Den smakte fortreffelig, og i tillegg til eggeplomme, kapers, rå løk og rødbeter ble det også servert lodderogn ved siden av biffen, noe som faktisk passet bra til det andre tilbehøret.

Hovedretten bestod av urfelår med grønnsaker, sopp og potetstappe, og det er ikke tvil om at vi en stund lurte på hva en urf var. Ikke ble vi så altfor mye klokere da forklaringen kom heller, et urfe er nemlig en kortvokst, langhåret okse som lever på Snåsa. Feet smakte ihvertfall godt, det får være konklusjonen. Desserten hørtes urnorsk ut, og var det sikkert også - tjukkmelkpudding, kombinert med en noe mer snobbete blåbærsorbet.

Etter middagen dro vi hjem til Birgitte og hennes oppvartende og i hvertfall i barskapssammenheng svært praktiske mann Mads, som disket opp med både Old Fashioned og gin tonic, og det er vel ikke egentlig så rart jeg sjelden vil hjem når jeg blir såpass godt traktert? Sett drinker på bordet, og jeg blir en lang stund. La meg røke inne i tillegg, og du kan like gjerne re opp divanen.

Der har du meg.

Led oss ikke

2011-10-04T15:53:00.000+02:00

Jeg eier ikke viljestyrke, noe som er svært upraktisk når man skal følge en spesiell type diett, for jeg er så utgjort elendig på å motstå fristelser. Dette går som regel bra når det er snakk om fet mat og alkohol, for det kan jeg spise, men igår gikk jeg altså på en smell når det gjaldt junkfood. Middagen ble inntatt på McDonald's. Noen kulinarisk opplevelse var det ikke, men jeg fikk i meg brød og transfett, og jeg tror det var akkurat det kroppen trengte.

Etterpå dro jeg hjem og bakte lavkarbobrød, sånn bare for å kompensere for elendigheten. Og ja, det smakte himmelsk endelig å kunne ha litt brød under pålegget for en gangs skyld, selvom brødet falt sammen bare du snakket litt hardt til det.

Nå er jeg på vei til Oslo. Har du et hotellrom til meg så bare si ifra, jeg sover svært stille!

Luksustraktement

2011-10-03T16:02:00.000+02:00

Gaute på jobben er en friluftsmann. Jeg går ihvertfall ut fra det, for han har oppsiktsvekkende ofte vært ute og plukket sopp, og da regner jeg med at man liker å være ute. Eller så liker man bare sopp. Uansett, jeg var ute i skogen igår, men noen sopp så jeg ikke, bortsett fra den ene traktkantarellen, eller tutkantarell som jeg liker å kalle det, som svigerforeldrene fant. Nå gikk vi i en lysløype altså, så vi gikk ikke helhjertet inn for det, men allikevel, vi var omgitt av natur på alle kanter (bortsett fra veien), og ikke så mye som et bær å se. Gaute, derimot, han kommer sjelden tomhendt hjem, og med jevne mellomrom nyter vi alle godt av hans kombinerte interesse for friluft og alt som vokser i den.

Idag: Trutkantarellsuppe til lunch.

Old fashioned, Knausgård og svineribbe

2011-10-03T12:59:00.000+02:00

Igår ble jeg ferdig med Min kamp 4, og det er med litt blandede følelser jeg innser at dette verket ikke kommer til å vare evig. Vinteren er lang, og jeg liker det Knausgårdske selskap,så for min del kan han godt lage et syvende bind. I numrene 3 og 4 har jeg nesten vært mer opptatt av handlingen enn av ordene eller det litterære, og om det er fordi jeg er rastløs eller at det er mer driv i bøkene, er jeg usikker på. Den gode leseropplevelsen som startet i februar med En tid for alt, har ihvertfall fortsatt helt til nå, noen tusen sider senere.

Ellers var det en god søndag, for ikke å si en helt perfekt søndag, for vi gikk i skogen, denne gangen opp til Skihytta i Fredrikstad, og svigerforeldrene mine var også med, for å nyte den flotte Fredrikstad-naturen. De bor nemlig i Sarpsborg. Vi grillet pølser, og også denne gangen slapp jeg å forholde meg til båltenningen. Da vi kom hjem noen timer senere til Old Fashioned i glassene og en ribbe i ovnen, da var det bare å nyte livet resten av kvelden.

Og det sørget Knausgård for at jeg gjorde.

Det er I, herr rådmann

2011-10-01T15:20:00.000+02:00

Denne uken har kanskje vært en liten forsmak på hvordan de neste årene vil bli: Møter hver dag og kveldsjobbing. Kveldsjobbingen er egentlig som en liten oase i hverdagen, det går som regel ut på å spille Fredrikstads borgermester anno 1715 og underholde gjester i Gamlebyen. Det er nesten alltid en takknemlig oppgave, og det er aldri kjedelig. Nå har ikke møtene denne uken vært kjedelige heller, tvert imot har det vært høy temperatur og livlig diskusjoner som har stått på programmet. De ulike utvalgene har nå blitt fordelt på borgerlig side, og det ser ut som at jeg skal sitte de neste fire årene i Fredrikstads omsorgsutvalg. Det passer fint, for jeg er som kjent ganske empatisk. Om jeg skulle velge ut fra egeninteresse ville det nok vært kulturutvalget som lå nærmest, men om jeg skal bli i politikken en stund er det helt nødvendig med innsikt i andre områder. Kulturen tilhører jeg jo tross alt om jeg vil eller ikke, som den eneste chaise longue-bloggeren i bystyret. Det må man ta inn i regnskapet.

Joda, så derfor har det blitt litt lite skriblerier i det siste, men jeg regner med at min veldige leserskare kan leve med at jeg er opptatt av og til. Jeg kommer alltid tilbake.

Arbeidsdeling i familien

2011-09-26T14:40:00.005+02:00

Det ble altså en tur ut i skogen igår, nærmere bestemt til Borredalsvannet i Fredrikstad-marka. Vi la i vei, de to mest hjelpeløse først, det vil si megselv og min sønn, mens stipendiaten og min madame dannet baktroppen. Når jeg sier at min sønn og jeg er de to mest hjelpeløse, er det selvsagt ikke fordi vi er ubrukelige, langt ifra, men at de to andre gamlespeiderne er så bevandret i skogslivet at man ikke har så mye å legge til eller trekke fra. Det er derfor mest naturlig at vi tar kommandoen i begynnelsen og mener noe om retning et cetera (viljen er nemlig størst hos oss førstnevnte), så trekker vi oss heller tilbake når det blir snakk om å sanke ved og eller tenne opp bål. Jeg tviler på at jeg hadde fått liv i et bål, men heldigvis er jeg gift med en praktiker.

Vi fikk uansett i oss både pølser og kaffe, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Dinner Party

2011-09-25T12:52:00.001+02:00

Jeg har nevnt det før: De beste søndagene er når en enda bedre lørdag sitter i kroppen. Igår var en god lørdag, og i tillegg til dét en ganske sen lørdag, så her sitter både det ene og det andre fremdeles i. Følgelig er det altså en utmerket søndag.

Jeg var i middagsselskap rett nede i gaten igår, hos Audun og Cili, og at gode Fredrikstad-borgere kan rive i dannede selskaper, det kan jeg garantere. Vi ble traktert med en svært morsomt middag, helsvensk sådan, nemlig ertesuppe og pannekaker - servert med øl og dram. Begrepet middagsselskap er i tilfeller som dette ikke dekkende, derimot fungerer engelske dinner party som alltid utmerket. Fest - med mat! Dobbel moro. Rikelig med god drikke, interessante samtaleemner, morsomme historier, en sjarmerende dalmatiner og små kuvertaskebegre, som tilsammen og hver for seg gjør ethvert middagsselskap til en enda bedre opplevelse. Tips til alle som går med en liten vert i magen, der altså.

Været er nydelig idag, og vår lille familie - inklusive onkel stipendiaten, skal nå begi seg ut i skog og mark, før søndagens medisterkaker inntas i all høytidelighet.

Riktig god søndags ettermiddag!

Fritt på lerkens vinger

2011-09-23T08:44:00.011+02:00

Jeg synes som regel det er best å forvente det verste. Da blir man ikke skuffet, og ofte blir man til og med positivt overrasket over hvor lekende lett livet til tider er. Som for eksempel da jeg gruet meg en hel arbeidsdag til faren min skulle komme innover med et kjøleskap til oss og vi måtte bære det opp fire etasjer og deretter bære det gamle ned. Jeg alierte meg med stipendiaten, og det jeg hadde gruet meg for hele dagen var over på femten minutter. Igår var en slik dag.

iPhonen min, som jeg hadde erklært død og begravet og innstilt meg på å bruke ti dager sammen med den gamle, lett molefunkne gamle iphonen med å vente på, var ikke død allikevel. Det kan jeg takke damen i Telekiosken for, som rett som det er redder meg ut av små hverdagstragedier. Alt hun trengte å gjøre var å gjenopprette den på sin maskin (som åpenbart innehar magiske egenskaper, siden jeg allerede hadde forsøkt dette TO ganger hjemme), og vips så var alle mine dommedagsprofetier som sporløst forsvunnet. Inspirert av dette tok jeg turen inn til Oslo på ettermiddagen, hvor jeg kjøpte meg en ny jakke på Ferner Jacobsen. Man vet at man er konservativ når man ender opp med identisk jakke som den man bruker nesten hver dag fra før, men jeg er så glad i slike Barbour-jakker med rypelommer og fløyelskrave, forstår man vel. Det er en stund siden jeg rekte rundt på rypejakt, men det gjelder liksom å holde seg inne med feelingen.

Etter jakkekjøpet tok jeg turen innom mine gamle kolleger på Tanum bokhandel, for i jernbanestasjonen i Fredrikstad kjøpte jeg den siste utgaven av Vagant, og da føler man seg liksom ekstra litterær og klar for mer. Jeg kjøpte to bøker, Beate Grimsruds En dåre fri og Graham Greenes Slutten på leken, før jeg møtte min gode venn Vigmund. Vi spiste sashimi på et på et mer eller mindre lugubert sted i nærheten av Youngstorvet, og var akkurat på utkikk etter et sted å drikke cocktails da en annen venn, Fredrik, som ingstedsfra, ja som i en roman, dukket opp på gaten, og han tok oss med på Fuglen, hvor også en tredje venn dukket opp. Han heter Jetmund, men det er en helt annen historie, en historie han nok foretrekker at vi aldri tar. Ihvertfall, Fuglen er en liten og utrolig sjarmerende bar i Pilestredet, og føler man seg ikke hipster når man sitter på Fuglen og drikker cocktails, så føler man seg aldri hipster. Og jeg kan forsikre, jeg føler meg ikke ofte som hipster. Til og med bartenderen likte meg - det må ha vært de nye rypelommene hun traktet etter. Det ble ihvertfall anledning til å smake på mye deilig, og det var en riktig så fornøyd bystyrerepresentant som leste sine nye bøker på toget hjem. Ja, før han duppet av, da.

Jeg vil forresten at noen åpner en bar som Fuglen i Fredrikstad. Den kan hete Småfuglen. Eller kanskje Småfugl, som er det man blir dersom man sitter der en stund. Nok om det.

Og nå? Fredag.

På den annen side

2011-09-22T11:14:00.000+02:00

Dette kan svinge begge veier.

Du bare vet det.

2011-09-22T09:19:00.004+02:00

En sånn dag.

Konstitusjonen

2011-09-21T13:34:00.000+02:00

Igår var jeg på rådhuset, eller adminsitrasjonshuset som det strengt tatt er (siden Fredrikstads bystyresal ligger i Gamlebyen), på mitt første gruppemøte i Fredrikstad Høyre. Der skulle vi nyvalgte representantene utføre vår aller første offisielle handling, nemlig konstituering av gruppen. Gruppestyret skulle velges og regler vedtas. Det gikk helt udramatisk for seg, så den som hadde håpet på et saftig oppgjør mellom den ene eller den andre igår, ble nok skuffet. Men så var jo de fleste i rommet dannede Høyre-folk da, så det skulle kanskje bare mangle.

Gruppen er sammensatt av, etter det jeg kunne skjønne, svært forskjellige mennesker. Hele spekteret var med; pensjonister, politiske ringrever, forehenværende karrierepolitikere, ivrig og talevillig ungdom, noen introverte og en hel del ekstroverte personer. Men i alminnelighet vil jeg si at gruppen samlet bestod av omgjengelige og positive folk, og jeg er helt sikker på at det kan bli fire hyggelige år hvor alle som vil kan bli godt kjent etterhvert.

Jeg gleder meg!

Summarum

2011-09-19T14:22:00.002+02:00

Søndager slik de skal være: Harmonisk familieliv. Gode venner på besøk, fårikål i kjelen, øl og dram i glassene. Min kamp 3 ferdig lest, og Min kamp 4 liggende klar. Lese masse.

Vafler. Sånn.

Bloody Mary og fiskesuppe à la Rosenblad

2011-09-18T13:17:00.000+02:00

Om jeg får si det selv så har jeg blitt ganske god på å lage Bloody Marys. Nå vet jeg det er enkelte som mener folkevalgte skal holde seg unna enkelte ting i offentligheten, som for eksempel alkohol, tobakk og sannheten, men jeg liker å innbille meg at det er livsnyteren i meg som er mest elsket, fremfor politikeren. Derfor, litt selvskryt når det gjelder cocktailmixeferdigheter må man rett og slett tåle. Og som jeg har understreket før, det får være opp til leseren å velge å blande seg sin egen.

Jeg liker best å blande drinken i en bolle, spesielt dersom man skal servere til flere personer. Dessuten har jeg Dijon-sennep i, og uten en god visp vil det ustanselig flyte uappetittlige klumper av ubestemmelig karakter i drinken, en detalj de fleste klarer seg uten. I min Bloody Mary har jeg tomatjuice, tabasco, worchestershire-sauce, limejuice, raspet selleri, Dijon-sennep, foruten salt og pepper. Ja, og vodka da, for uten den blir det nemlig en Virgin Mary. Fiffig? Igår hadde jeg også pepperrot, som jeg riktignok har smakt før, men aldri forsøkt å ha i selv. Blandingsforholdene anbefaler jeg folk å smake til, men vær forsiktig med pepperroten! Den kan ødelegge den nydelige tomatsmaken om det blir for mye, og det ble det egentlig igår. Da måtte jeg heller mer tomatjuice i. Da ble den for svak. Så mer vodka. Så mer is. Da ble den for tam. Så mer tabasco. Så mer is. Et cetera. Skjønner? Dersom man er kreativ, kan man faktisk få en hel del drinker ut av litt eksperimentering. Jadda.

Chablis og fiskesuppe er som alltid en helt perfekt lørdagsmiddag, og har nesten vokst seg til å bli den store helgefavoritten. Suppen, à la Rosenblad kallet, er pikant og spicy, for det er både safran og chili eller kajenne i den, i tillegg til fennikel, gulrøtter, løk og fisk. Og tidvis scampi, som igår kveld. Prøv det selv! Og inviter meg gjerne på middag. Det skjer ikke så ofte.

Nå er det søndag, og vi venter snart besøk fra gode venner som skal spise fårikål med oss. Som vi sier i Høyre: "Hyggelig!"

Riktig god ettermiddag.

Brukbar kar

2011-09-17T17:37:00.001+02:00

Sjelden har jeg vel gjort meg fortjent til en ettermiddagsdrink som akkurat idag. Det startet før klokken ti, da min far hadde sett seg lei på at det så ut som om haven vår var en leir for omreisende, og ikke inngangspartiet til en dannet Høyre-familie. Han inviterte seg selv på dugnad, og da var det dessverre ingen bønn. Hele familien har klippet, gravet, pusset og feiet, fylt hullene etter de 50 år gamle tujatrærne vi felte tidligere i sommer og omsider fått satt opp gjerdet igjen. Og vi har flyttet søppelkassene. Det tok oss to år.

Som en del av dette omfattende arbeidet var jeg også en tur ute på FREVAR, søppelavhendingsanlegget her i byen, og fikk kastet en hel masse skrot og rask. Og vi var ikke alene, plassen vrimlet nemlig av mannfolk som var ute i samme ærend, men til forskjell fra oss så det ut som om de riktig nøt å være der. De tok seg svært god tid, gravde rundt i tilhengerne sine og tok nesten høytidelig farvel med skrotet sitt etterhvert som det omhyggelig ble puttet i rett container. Opptil flere av dem hadde også en slik liten utsikkende handsfree på øret. Det er en spesiell type mennesker som går med slike overalt. Legg merke til dette! Hva skal man med en slik øresak på en søppelfylling?

På menyen ikveld står fiskesuppe og chablis. Jeg kan nesten ikke vente, men det må jeg, for jeg skal nemlig ha en Bloody Mary aller først. Den skal inneholde pepperrot fra haven, Dijon-sennep, Worchestershire-saus, tomatjuice og massevis med tabasco. Selleri har jeg ikke. Det får heller være, jeg spiser så mye sunn mat ellers.

Forresten. Bildet viser pepperroten fra haven. Halt opp, delt, vasket og beskåret av undertegnede. Sannelig kan jeg brukes til litt av hvert.

Riktig god lørdagskveld!

Etterspill

2011-09-16T16:04:00.000+02:00

Livet som nyvalgt bystyrerepresentant er selvsagt gyldent. Riktignok har det vært lite representasjon foreløpig, og derfor heller ikke så overdrevent mye god mat og drikke, men jeg har da klart å feire såpass at noen lavkarbodiett ikke har vært aktuelt denne uken. Jeg benyttet anledningen til å få i meg en hel del av dem, karbohydrater altså, da min venn og jeg spiste på Mer her om dagen, en sjarmerende og ganske god restaurant her i byen, hvor vi foruten blåskjell og dåhjort fikk i oss rikelige mengder vin. Dette resulterte i en ganske sliten dagen derpå, hvor jeg faktisk måtte krype til korset og drikke et glass appelsinjuice til lunchen, altså enda mer karbohydrater, for på en litt mer skånsom måte å få stillet tørsten. Jeg elsker ikke vann, og spesielt på dager som dette er det lite fristende å helle innpå av denslags. Guttene på jobben serverte forøvrig egg og bacon, så det manglet hverken på standard eller omtanke her i gården.

Ellers begynner det politiske arbeidet ganske raskt, og allerede tidlig neste uke skal det være et konstituerende gruppemøte for partiet, hvor man får hilst på dem man skal jobbe sammen med de neste fire årene og kanskje som smått begynne å stake ut kursen fremover. Det ser jeg frem til, og jeg kan nok lære masse av de politiske ringrevene i Høyre. Så får vi se om de også kan lære noe av meg.

Men nå - helg og god mat. Gledelig fredag!

En seier for alle livsnytere!

2011-09-13T20:06:00.000+02:00

Tenk å få oppleve dette på en tirsdag! Det utrolige har skjedd - jeg ble valgt inn som bystyrerepresentant for Høyre i Fredrikstad. Tusen takk til alle dere som har stemt på meg eller fått noen andre til å gjøre det! Det er selvsagt nå den virkelige jobben begynner. Som chaise longue-blogger har jeg ikke så mye kunnskap om å styre en by, men nå har Arbeiderpartiets brakvalg sørget for at jeg slipper å bekymre meg for akkurat dét. Men allikevel, fire år i opposisjon vil nok gi en bratt læringskurve i seg selv, og jeg tror det blir svært morsomt og spennende. Selvsagt skal jeg også blogge om opplevelsen.

Idag, og kanskje til og med i flere dager fremover, må det være lov å feire litt ekstra. Og det synes jeg dere skal gjøre også - dere er tross alt velgergruppen min, og det faktisk ikke hver dag en livsnytende blogger blir valgt inn steder, så her er det grunn til å feire. Bare se på kirkevalget, der ble jeg prompte satt ned på tredje varaplass. Ikke alle liker en Bloody Mary før middag! Vel, chacun à son goût, som det så vakkert heter.

Riktig god kveld!

Soper hver krok?

2011-09-13T09:55:00.000+02:00

Gratulerer til Fredrikstad Arbeiderparti med et imponerende valg! Nesten 50% står det respekt av. Og nå feier de snart over byen.

Så gjenstår det å se om de vil bruke rake eller sopelime.

V-dagen

2011-09-12T12:13:00.000+02:00

Endelig er dagen her, selve klimakset for politiske dyr og samfunnsengasjerte mennesker: Valgdagen. Har du ennå ikke stemt, så gå da straks avsted! Spis en bedre middag, ta en drink med gode venner og ha en spennende valgkveld. Imorgen (utover dagen, om man følger natten igjennom) begynner hverdagen igjen, så nyt det sålenge du kan!

For siste gang i dette valget oppfordrer jeg alle Fredrikstad-borgere til å stemme på meg, enten ved å sette et kryss ved nr 33 på Høyres liste, eller ved å sette opp Knut Thomas Hareide-Larsen - H - i rubrikken for kandidater fra andre lister, dersom man skulle ramle borti et annet part enn Høyre.

Gledelig valg!

Valgdag, medister og Dry Martini

2011-09-11T17:06:00.000+02:00

Da var det gjort! Jeg har nettopp stemt Høyre ved årets kommune- og fylkestingsvalg. Og jeg innrømmer det - jeg stemte på meg selv også. Litt må man unne seg første gang man stiller til valg som bystyrerepresentant? Om antall mennesker i valglokalet sier noe om valgdeltagelse, kan jeg fortelle at det var tilløp til kødannelse, og det var ikke fritt for at både jeg og fireåringen syntes det gikk noe sakte. Men hva gjør man ikke for å utføre en av borgerpliktene? Jeg sier borgerpliktene, fordi det å stemme er nemlig ikke den eneste borgerplikten man har. Noe annet ville være trist, om man kun skulle være en engasjert samfunnsborger hvert annet år?

Nå venter deilig søndagsmiddag, tradisjonelle medisterkaker med utradisjonelt tilbehør, og siden det er min første valgdag har jeg unnet med en aldri så liten Dry Martini.

Ha en glimrende valgsøndag!

Rødvin, torsk og valgflesk

2011-09-10T13:56:00.000+02:00

Middagen fra igår sitter ennå i kroppen. Fredagsmenyen bestod av karrikydret torsk med smørdampet spinat og hjemmelaget remulade, og selvsagt en flaske bedre rødvin. Det ble noen gin & tonic også, så når jeg tenker etter så kan det godt være det faktisk er drikken fra igår som fortsatt sitter i kroppen, men hvilken forskjell utgjør da det? Gode ting sitter godt. Planen var å slappe såpass mye av at jeg var helt utvilt til å dele ut de siste par hundre flyvebladene idag, men noe må ha gått galt, siden jeg fremdeles er sliten. Her må det altså eksperimenteres videre for å finne den rette oppskriften på avslappelse. Jeg prøver igjen ikveld.

Snart bærer det ut i Fredrikstads gater for å overbevise nærmiljøet en siste gang om at jeg er den rette bystyrekandidaten - på tvers av partilinjene.

Imorgen går jeg avsted for å stemme. God ettermiddag!

80 timer igjen - tid for hvile

2011-09-09T14:39:00.000+02:00

Da var det fredag igjen, og den aller siste fredagen før valget. Det betyr at man ikke kan ta helt helg, for mange velgere har ikke bestemt seg, og de har ihvertfall ikke tatt siste beslutning om hvem de vil gi ekstra personstemmer til. Jeg setter derfor fremdeles pris på alle de stemmer mine venner og lesere kan gi meg, men jeg er først og fremst ganske fornøyd med den valgkampen som er ført. Jeg tror rett og slett ikke jeg kunne gjort ting stort annerledes, med de forutsetningene en relativt ukjent livsnyter langt nede på Høyres liste hadde i utgangspunktet. Takk for din stemme!

Ikveld skal det selvsagt slappes ekstra godt av, slik at man er forberedt til siste innspurt imorgen. Og hva passer da bedre enn å ta litt god drikke mens man forbereder aftenens middag?

Riktig god fredagskveld!

Den tunge veien tilbake fra "bruker" til "borger"

2011-09-08T13:24:00.003+02:00

Staten, det er deg.

Det høres pompøst ut, men brutt ned er det faktisk slik det er. Eller kanskje enda riktigere: Staten, det er oss. Og enten vi snakker om statlig ansvar, fylkeskommunalt ansvar eller kommunalt ansvar - den som betaler er du og jeg. Det er så lett å tenke at kommunen skal ta ansvar, og spesielt nå i valgkampen mangler det ikke akkurat på løfter om hva kommunen skal drive med. Men regningen, den kommer til deg i form av skatter og avgifter.

Vi hører ofte folk si at ting var mye bedre før. Eldre mennesker trekker frem at den gangen, under krigen, var man engasjert i samfunnet, man snakket med mennesker og deltok i foreningsliv. Nå om dagen sitter man bare hjemme og ser på TV. Sier de. Gamle folk. Men er det slik? Jo, kritikerne har kanskje et poeng. Jeg kjenner endel mennesker og bevares, mange er aktive, men du verden som giddeløsheten også tilsynelatende fanger en når man kommer hjem fra jobben etter en lang dag. Men det må vel være greit, tenker jeg, la nå mennesker gjøre hva de vil?

Men så tenker jeg enda mer. Det er så mye som skal gjøres rundt forbi, så mange mennesker som ikke har det bra, så mange korps- og idrettslag som skal holdes vedlike og andre ting som er avhengig av private initiativ. Og videre, hva med de oppgavene som strengt tatt er andres oppgaver, men som ikke blir gjort? Veier som skal måkes eller strøs, kommunale plener som skal klippes eller til og med gamlehjem som skal drives. Er det vår jobb da, å sørge for dette?

Hm. Før var man kanskje litt mer engasjert i samfunnet enn vi er idag. Selv om vi blogger. Selv om vi leser bildeaviser som aldri før. Jeg kan godt tenke meg at folk før, gamle folk, klippet den kommunale plenen dersom den var sjenerende høy. Eller strødde litt utenfor huset sitt dersom folk datt overende til stadighet. Eller andre ting. Nå om dagen strekker ansvarsfølelsen seg så langt at folk flest rygger unna bare man snakker om å flytte i generasjonsbolig med en ensom mor. Men hva kommer det av?

I gamle dager var man borgere. Borgere av Fredrikstad by, het det. I gamle dager fikk man til og med borgerbrev som bevis på at man var borger, for det var liksom noe ekstra stas det, å være borger. Og i enda eldre dager var det å være borger ikke noen selvfølge i det hele tatt, men et privilegium med visse forpliktelser med på lasset. Som borger hadde man en plikt til å bidra, til å hjelpe til når det skulle tas i et tak, når viktige oppgaver skulle utføres. I Roma, for eksempel, var det en dyd å forsøke å arbeide seg oppover, å skape seg en bedre tilværelse enn den man kom fra i utgangspunktet, og klarte man ikke å nå det man strakk seg etter, gikk det på æren løs. Går det på æren løs om man ikke streber idag? Nei, og det skal det da ikke heller. Men idag er det ikke noe poeng å strebe i det hele tatt.

Idag er vi nemlig ikke borgere lenger, men brukere. Du er bruker av NAV, du er bruker av kommunale tjenester - du mottar ikke ytelser eller deltar aktivt i noe, nei værsågod, bare bruk. Trekk puten godt innunder armene. På sykehuset er du en bruker. Og på gamlehjemmet. Som ikke heter gamlehjem lenger heller forresten, men sykehjem, siden det å være gammel er blitt en sykdom. Til og med på den gamle ferjen i Fredrikstad er man blitt brukere, og den som tror at man er betalende passasjer som sørger for å holde liv i en historisk institusjon i byen vår må bare tenke seg om. Værsågod. Bare bruk.

Men hvordan gikk det slik da? Hvordan gikk det fra å være vårt ansvar til en udefinert skikkelse som heter "samfunnet"s ansvar? Eller staten, eller kommunen? Altså, deres ansvar at vi har det bra? Velferdssamfunnet har vel ikke blitt til en sovepute, tenker jeg. Velferdssamfunnet som alle er så glade i bidrar vel ikke til at folk regner med at staten plukker opp restene når man har brukt seg opp litt? Men tenk litt på det. Kanskje hvis vi feier for vår egen dør og litt for naboens også, så slipper kommunen eller staten eller samfunnet unna litt billigere. Og kanskje det etterhvert ikke går så dårlig, tenker jeg, hvis folk bare tar litt ansvar.

Kanskje vi burde prøve å snu trenden. Kanskje vi skulle finne oss en forening eller et idrettslag eller en gammel tante å hjelpe, før alt blir enda mer giddeløst og vi er brukere bare vi legger oss på sofaen og skrur på fjernkontrollen.

Kanskje vi rett og slett burde bli litt mer borgerlige.

Under én uke igjen

2011-09-06T09:11:00.001+02:00

Om én uke er valgresultatet klart! Ihvertfall i det store og hele. Akkurat hvem som skal sitte i bystyret blir nok ikke kjent før utover uken, men jobben er uansett gjort. Den har gått veldig fort, denne lille valgkampen. Igår delte jeg ut hundrevis av flyveblader med mitt eget bilde på, i postkasser og til alle som gikk forbi. Det var en riktig så amerikansk følelse i nabolaget mitt, med mitt eget bilde på flyvebladet og besøk til alle naboer og mer eller mindre kjente, for å promotere mitt eget kandidatur. Dessuten gikk jeg over en mil på kryss og tvers, så om jeg ikke blir valgt inn, blir jeg i det minste slank.

Hver eneste stemme teller, og jeg håper selvsagt også på noen Tweeds-stemmer, for de er ekstra hyggelige å få. En eller annen ukjent som leser og som driver valgkamp. For meg. Kom igjen! Noen få dager igjen.

Vi haster videre.

Croquet-spill må komme innenfra

2011-09-04T13:11:00.003+02:00

Som noen kanskje husker, startet stipendiaten og jeg en svært ekslusiv croquet-club tidligere i år, Christiansteen Private Croquet-Club. Nå har det foreløpig blitt med denne hobbyen som med mange andre, at de best praktiseres innenfra og i teorien, for så mye spill har det ikke blitt denne saisonen, som nå ubønnhørlig går mot slutten. Vi avslutter nemlig vårt spill ved Mikkelsmess (sic).

Så veldig dårlig samvittighet har vi enda ikke, lovene slår nemlig fast rammene for spillet, og der står det svart på hvitt: "Cluben avholder sitt croquet-spill regelmessig ved godt og tjenelig vær. Det er utelukkende commandantskabet som definerer hva som er godt og tjenelig vær for croquet-spill." Og commandantskabet har i grunnen ikke funnet været godt eller tjenelig, og slik er dét. Ikke desto mindre skal vi snart avholde vår høytidelige souper for avslutning av spill-saisonen, for vi er tross alt en seriøs forening og etterstreber å følge vedtektene så langt det er praktisk mulig.

Bildet ovenfor viser at dette med sport og spill må ligge i genene. Det er fra Fredriksstad Blad i 1986, og viser min far lengst til høyre, som assosiert medlem av den ekslusive krokketklubben på Rubingen Camping. På camping heter det forresten krokket, og ikke croquet. Forstå det, den som kan.

Fredag i provinsen

2011-09-02T15:05:00.000+02:00

Det har gått mye i frivillig arbeid de siste dagene, og derfor har det heller ikke blitt særlig mye tid til min på papiret svært interessante hobby; hagearbeid og botanikk. Dette er en hobby jeg praktiserer best på vinteren, sittende i chaise longuen i trygg avstand fra haven. Når tiden først kommer er det så altfor mye annet som krever min oppmerksomhet. Når jeg idag endelig fikk klippet gresset var det derfor den rene flukten fra dyreskogen, idet en hel gjeng med frosker, edderkopper og andre krypdyr løp i skrekk for å slippe unna gressklipperen, i det de trodde var en trygg skog av høyt gress.

Gressklipping ble det forøvrig igår også, det var nemlig dugnad i et av mine tidkrevende frivillige prosjekter, foreningen Gamle Fredrikstad, som jeg oppfordrer hver og en av dere til å melde seg inn i. Om du bor i Harstad, Råde, Oslo eller i Gamlebyen; nordens festningsby er i stadig behov for mennesker som bryr seg om den. Og i tillegg er det en dannet og vital forening, ja kort sagt - liker du meg, liker du Gamle Fredrikstad. Hvem vet, kanskje du til og med vil feste med meg på vinterens Festningsball?

Det andre som tar mye tid om dagen er selvsagt valget, og der regner jeg med at dere arbeider iherdig for å få meg inn i bystyret. Husk - hver stemme teller!

Nå er det fredag, gresset er klippet og froskene ligger atter til ro under bringebærbusken:

Tid for en gin & tonic. God kveld!

Gamlebyen - turistmål og nærområde

2011-09-01T09:59:00.004+02:00

Gamlebyen er Fredrikstads mest besøkte turistmål. Det er ikke så rart – 16 kvartaler med brostensbelagte gater, sjarmerende hus tilsynelatende uberørt av tidens tann, vollgraver og torvhandel og stort sett hva en turist måtte behøve. Men Gamlebyen er også nærområdet mitt, et nærområde jeg kjenner godt, både gjennom jobb og foreningsengasjement. Og nærområdene, det er der vi har livene våre til daglig, det er der vi treffer menneskene vi lever side om side med – og det vi bryr oss aller mest om. Det er nærområder politikk handler om.

Rett som det er kommer det noen og skal "redde" Gamlebyen. Det kan dreie seg om å bygge et badeland inntil et unikt festningsverk, det kan være å grave opp deler av festningsanlegget for å få en småbåthavn hit, eller det kan være noen som bare har bestemt seg for at her er alt feil og vi må omorganisere og tenke nytt for at alt ikke skal forsvinne. Jeg er i utgangspunktet skeptisk til tankegangen om at Gamlebyen behøver å reddes, og jeg er i hvertfall skeptisk dersom man skal redde et kulturminne ved å gjøre det til et mindre kulturminne. Gamlebyens “redning” er dette: Kommunal tilstedeværelse, et moderat forhold til forandringer og felles respekt for retningslinjer.

Gamlebyen er unik fordi moderniseringen er underlagt visse regler. Forandring av husene skal skje i henhold til hvordan husene har sett ut tidligere; man kan tilbakeføre men ikke lage nytt. Når man ser igjennom fingrene med disse reglene, som vi stadig ser eksempler på, vil gatebildet gradvis endres og det unike vil etterhvert forsvinne. Den største frykten i Gamlebyen er brann, og det av åpenbare grunner; man kan nemlig ikke gjenoppbygge gamle hus. Modernisering og forandring kan satt på spissen kalles en langsom brann, idet man ikke lenger kan gå tilbake på de endringene man har gjort. Det er politikernes ansvar at retningslinjene blir overholdt og at administrasjonen utfører sitt arbeid i henhold til vedtatte regler.

Trafikkplan for Gamlebyen ble for noen år siden vedtatt i Bystyret, men deler av denne er ennå ikke iverksatt. Dette betyr parkeringsproblemer for beboere og besøkende, og det er ukjent hvorfor administrasjonen ikke på nytt er pålagt å fullføre denne planen. Skjøtselsplan for vedlikehold av voller, bro, krakker og kanoner er ikke endret etter at Forsvaret gikk ut av Gamlebyen, og vedlikeholdet oppleves som tilfeldig og utilstrekkelig. Som et eksempel står den gamle vanntroen, det første en besøkende ser når man kommer inn i byen, fremdeles ødelagt etter en påkjørsel. Enhetlige skilter for å unngå moderne gatebukker og reklame for hver enkelt butikk er ennå på skissestadiet, etter flere år. Huseierne har her også et særlig ansvar, men å utvikle tydelige retningslinjer og sørge for at de blir overholdt, hviler på kommunen.

Fredrikstad er en stor by, og det er viktig å se helheten. Men av og til virker det som om Gamlebyen ikke er en del av denne helheten - Gamlebyen kan tilsynelatende godt overlates til kommersielle aktører som gjerne vil tjene penger, men som naturlig nok ikke føler det samme ansvaret for å bevare og for å drive virksomhet på Gamlebyens egne premisser. Gamlebyen kunne vært så godt som selvfinansiert, dersom kommunen hadde vært mer tilstede, tatt betalt for tjenester som for eksempel filminnspilling og andre hendelser som stenger gatene, strengere administrasjon av frimarkedet, for å nevne noen mulige grep. Jeg ønsker meg derfor større politisk bevissthet rundt Gamlebyen, og en bevissthet som strekker seg langt forbi representasjonsmiddager og besøk av cruiseskip. Jeg vil ha fokus på dagliglivet.

Gamlebyen er Fredrikstads mest besøkte turistmål nettopp fordi det er et unikt nærområde. Jeg vil beholde det slik.

De nære ting

2011-08-31T13:49:00.002+02:00

Dersom dere synes det var stille på Tweeds igår, kan jeg fortelle at dette kan komme av at jeg sliter litt med en av mine aller beste venner. Det er ikke greit å slite med vennene sine, og akkurat denne har jeg og har alltid hatt et spesielt nært forhold til, nemlig iPhonen min. Jeg hadde nærmest et kjærlighetsforhold til min gamle iPhone 3 også, og det var ikke fritt for at det ble vemodig i slutten av 2011 da jeg byttet den ut med en iPhone 4. Men den nye (som raskt erstattet nr. 3 som bestevenn) har i det siste hatt problemer med den fine, runde knappen sin, og måtte her om dagen rett og slett sendes avgårde for en sjekk og eventuell utbedring. Dette resulterer i at jeg har måttet invitere min gamle venn tilbake inn i gamet. Det virker ikke som om den likte å bli tilsidesatt, for nå har den satt igang en gå sakte-aksjon, og alt den gjør må nøye vurderes. Den spiller kostbar, rett og slett. Jeg på min side gjør gode miner til slett spill (for å holde ut situasjonen i en vanskelig tid), men jeg ser virkelig frem til min at kjære iPhone 4 kommer tilbake og får litt fortgang på tingene.

Så slik er det her om dagen.

Mandagsrapporten: Ned i vekt med svineribbe

2011-08-29T13:15:00.002+02:00

Igår ble det altså svineribbe à la Østerrike, marinert i karve og hvitløk. Dette pleier vi egentlig å ha en slags krydret brunsaus til, men siden karbohydrater etterhvert er bannlyst fra hjemmet ble det denne søndagen en fløtebasert soppsaus istedet. Bildet er det forøvrig fireåringen som har tatt, på eget initiativ. Ikke så dårlig?

Ellers kan jeg, siden det er mandag og ny uke og tid for denslags, rapportere om at seks kilo fra tre uker siden og til nå er forsvunnet fra mitt gedigne korpus, grunnet nevnte karboaversjon. Kombinert med lettere mosjonering rundt festningsverkene. Så der ser man!

Østers og blåskjell - en lørdag i provinsen

2011-08-28T15:14:00.002+02:00

Lørdagsmåltidene her i provinsen er egentlig ikke så helt gale, om jeg får si det selv. Igår var stipendiaten på besøk, og først vanket det Dry Martini og østers på oss alle, som en liten apetittvekker og for å gi oss følelsen av velvære. Og det må jeg si, ikke mye gir meg følelsen av velvære som å slurpe i meg en fersk østers, med noen dråper sitron eller kanskje litt tabasco på.

Deretter fortsatte vi vårt langsomme festmåltid med noen krabbeklør, før hovedretten avsluttet sjømateventyret for denne gang - fløte- og hvitvinsdampede blåskjell. Selvsagt med vel så mye hvitvin i glassene som i kasserollen. Og hva er en bedre måte for oss frankofile østfoldinger å avslutte et slikt måltid på, om ikke med kaffe og calvados?

Lørdagen sitter ennå i kroppen.

Og nå? Hvitløk- og karvemarinert ribbe à la Østerrike. God søndag!

Lykken er mat. Og folk som elsker mat.

2011-08-27T16:18:00.001+02:00

Egentlig tegnet dette til å bli en innedag, for det regner nemlig. De fleste som kjenner meg fra studietiden vet at dersom det ikke er høyst nødvendig, så går jeg ikke ut når det regner, og det var nok ikke alltid lett å få meg med på forelesninger i regnvær. Men på denne regnværsdagen- idag fikk jeg så utrolig lyst på østers til middag, ihvertfall til forrett, så jeg bestemte meg for å finne ut hvor jeg kan få tak i dét på kort varsel i en liten provinsby. Til mitt store hell blir matfestivalen Matfold arrangert i Gamlebyen i helgen, og selv om jeg altså ikke hadde tenkt meg dit, tvang østershungeren meg ut i regnet. Og østers fikk jeg tak i (selv om det viste seg at de også hadde det på noe så hverdagslig som Meny, det må kanskje bo flere snobber her), og enda mer til.

Jeg koste meg med grillet sjøkreps, to glass sancerre, bratwurst og lam, og den vanligvis så folketomme Tøihusplassen bugnet av mat og mennesker med sans for det gode liv. Slik skulle alle lørdager vært!

Jeg benytter, apropos mat og livsnytelse, også anledningen til å anbefale en helt utmerket matblogg, ferske(n)muffins, som blir skrevet av en tilsynelatende sjarmerende og norsk jente, bosatt i Cambridge. Min lille vennetrio har jo vært på dagstur til Cambridge og planlegger enda en i høst, så det kunne nesten ikke klaffet bedre når det gjelder onlinebekjentskaper. Hun var også på Matfold idag, selv om jeg nok var altfor sent ute i forhold til å få et glimt. Jeg satser på bedre tider i utlandet. Les bloggen hennes med glede, det gjør jeg.

Og nå - kaffe og Morgenbladet. God ettermiddag!

Det hendte i den gamle by

2011-08-26T10:50:00.002+02:00

Vel, egentlig hendte det ikke i den gamle by, ikke igår ihvertfall, for da hendte det nemlig på det lille fortet som ligger rett på utsiden, Kongsten fort, min gamle nabo. Der hadde nemlig byoperetten sin førpremiere igår, og under en hel haug med klær, hatt og ullpledd - i plaskende regnvær, der satt jeg. Det var en utmerket kulturopplevelse, og selv regnværet synes jeg i grunnen bare var sjarmerende, ja det bidro nesten til å gjøre opplevelsen enda mer spektakulær, for skuespillerne taklet regnværet upåklagelig og viste seg fra sin aller mest profesjonelle side. Har du anledning, bestill billetter her og ta turen selv.

Ekstra godt var det å komme hjem til min grønne chaise longue, en bok og en kopp te, siden jeg tross all min bekledning ble gjennomvåt. Og idag morges unnet jeg meg en ekstra god frokost - omelett med tabasco, fløte og egg fra Jacobs, nystekt bacon og deilig kaffe.

Man trenger ikke alltid å dra til en hovedstad for å oppleve god kultur - av og til er den faktisk rett på utsiden av døren.

Lys i vintermørket

2011-08-25T11:02:00.000+02:00

Ifjor var vinteren uforholdsmessig lang, og det er lov å håpe at vinteren i år blir en tanke snillere. Skulle den slå til for fullt igjen, er det imidlertid av høyeste viktighet at man er forberedt og at en viss strategi for å bekjempe uhyggeligheter foreligger.

Hyggelige tiltak for vinteren:

1. Kulturelle aktiviteter.
Dette er viktig. Når man er kald utenpå må man bli varm innvendig, og ingenting er bedre enn kunst og kultur, ja kombinert med mat og drikke, selvsagt.

November: Tsjaikovskijs fjerde sympfoni med Oslo-Filharmonien
November: Lars Fr. H. Svendsen i Østfold Kunstnersenters "Filosofi-Café"
Desember: Barberen i Sevillia, Den norske Opera
Januar: Macbeth, Den norske Opera
Januar: Operaorkesterets kammermusikkserie
Februar: La Bohéme, Den norske Opera
Mars: Mozarts c-mollsmesse, Oslo-Filharmonien

2. Reiser
Av og til kan det lønne seg å korte ned snøhelvetet ved å se andre steder, som generelt er mindre angrepet av snøhelvetet enn oss.

September: Dagstur til Cambridge. Det er riktignok ikke snø her i september, eller det får vi da inderlig håpe at det ikke er, men det er likevel et hyggelig tiltak man kan leve på når vinteren kommer.
Oktober/November: En eller annen slags hyttetur. Husk at nordmenn ikke ble født med ski på bena og at det er lov å bare kose seg inne.
Desember: Julehandel i Paris. Min hjertes hovedstad, jeg vet ikke et bedre sted å dra, året rundt.
Februar: TO ukers ferie til selveste kanariøyene er bestilt, og dette gjør det ekstremt mye lettere å tenke på vinteren. Der skal tines opp, leses og avnytes noe så aldeles fortreffelig.

3. Bøker
Av og til må man bare holde seg hjemme, og da må man lese bøker. Å lese om andre som er på reise, om spennende ting andre gjør og om tanker andre tenker, det blir man et bedre menneske av og det er et aldri så lite element av virkelighetsflukt i det. To for én, der altså.

Nå er det vel bare å bestille billetter, pusse litt ekstra på planen og glede seg til vinteren?

Dette skal vi klare.

Casual Friday - hele uken

2011-08-24T11:35:00.002+02:00

- Hadde du på deg det der på jobb? Spørsmålet satt min nervøse venn Kyrre nesten ut av spill. Han var kledd i jeans og piquetskjorte, og hadde ikke regnet med å få kritikkk for måten han fremsto, og han ble naturlig nok ekstra usikker ved tanken på å ha tatt seg dårlig ut. Han jobber riktignok i en stor bank, men siden han ikke har med kunder å gjøre er det helt comme il faut å gå kledd i pent fritidsantrekk på kontoret. Til min store forundring. Eller det vil si, særlig forundret er jeg vel ikke, for jeg vet hvordan situasjonen er i "detta landet", men jeg er nok allikevel litt oppgitt over nordmenns svært uformelle klesstil.

Andre steder, ja man trenger ikke dra spesielt mye lenger enn til Sverige, tar man gjerne på seg bukse, skjorte når man er på jobb. Og det har en Høyre-mann selvsagt sansen for. Ikke det at man nødvendigvis skal spjåke seg ut, men er det ikke noe med følelsen om å ta seg litt godt ut for seg selv og for kolleger? La det være sagt, stakkars Kyrre var pen i tøyet, det var ikke ham dette egentlig skulle gå utover.

Som et lite ulykkelig apropos satt jeg for noen måneder i et møte med en del kommunale mellomledere. Mennesker med god lønn, kontorjobb og utdannelse kledde seg slik: Flere av dem møtte i t-skjorte, enkelte med naturlig "fresh out of bed hair"-look og nesten alle hadde jeans. Én møtte opp til og med opp i ryggsekk, som nok ville fått denne BI-studenten til å riste oppgitt på blondene. Men det verste tilfellet var vel kanskje den attraktive mellomlederen som møtte opp i en signaloransje jakke med påskriften "TEKNISK DRIFT" på ryggen.

Vel, vel, kanskje det bare er meg. Det er jo ofte det.

Fra chaise longue til bystyresete

2011-08-23T12:40:00.004+02:00

Altså, valget nærmer seg med stormskritt, og det er kanskje på tide å minne om hvorfor dere skal jobbe hardt for å skaffe meg personlige stemmer. For det må dere jo, om dere ikke bare skal følge en livsnytende chaise longue-blogger, men også en livsnytende chaise longue-blogger med sete i Fredrikstads bystyre. Og hvor mange chaise longue-bloggere har det? Nettopp.

Jeg er Høyre-mann, og slikt sett står jeg som konservativ ganske stødig. I bypolitikken er dette selvsagt viktig, men de viktigste sakene for meg er allikevel noe som bør være aktuelt også for sympatisører av andre partier:

Kultur, bevaring av Gamlebyen og byutvikling.

Jeg vil arbeide for å bygge en langsiktig kulturpolitikk for byen og jeg er overbevist om at for å få til dette må man søke politisk samarbeid og inngå brede forlik. Dette sikrer kontinuitet, og kontinuitet er avgjørende dersom man ikke vil ha et systemskifte hvert fjerde år.

Jeg vil øke den politiske bevisstheten rundt Gamlebyen. Politikerne har vært altfor lite interessert i historie og historiske bygninger, og ved å sette fokus på byens desidert største trekkplaster kan vi bidra til større kommunal tilstedeværelse, som kommer både aktører, beboere og besøkende tilgode. Politikerne må bry seg om Gamlebyen også når cruiseskip ikke legger til, en gang i året.

Jeg ønsker at Fredrikstad tiltrekker seg flere unge, velutdannede tilflyttere. For å få til det, må vi gjøre Fredrikstad attraktiv og til et godt sted å bo for alle, ikke minst gjennom byutvikling og helhetlig tankegang omkring dette. Dårlig gjennomtenkte løsninger, stygge bygninger og utrivelige sentrumsområder har preget byen vår lenge nok.

Her ser dere altså hva vi må jobbe med - og kun dersom dere skaffer meg så mange personstemmer dere klarer, blir jeg istand til å ta for meg dette i bystyret.

Og husk: Du må ikke stemme Høyre for å kunne gi meg en personlig stemme!

Moren din, søsteren din, kusinen din eller bare en du kjenner såvidt i Fredrikstad, kan enkelt sette opp navnet mitt på stemmeseddelen til det partiet de stemmer på, i et eget avmerket felt. Som nevnt, det er tross alt mulig å sympatisere med Arbeiderpartiet og fremdeles synes at jeg er en knakende kjekk kar. Det skjer meg hele tiden.

Navnet som skal på: Knut Thomas Hareide-Larsen.
Stemmer du Høyre, scroll ned til topplassering nr 33 og kryss av. Enkelt som ingenting!

Dere er min velgergruppe. Hver eneste stemme teller - jeg trenger dere!

Den brede vei

2011-08-22T09:26:00.000+02:00

Dette er så ingenlunde en helseblogg, det har jeg understreket mange ganger, selv om de siste to ukene har hatt noe fokus på min relativt karbofrie kropp. Dette forsvarer jeg selvsagt med at lavkarbomat er maten livsnyterne helst vil ha - kjøtt uten poteter, ost uten kjeks, og ta gjerne et glass vin til maten. For meg som i alle år er vokst opp med skrekken om at - hvis du ikke passer deg snart kommer Grete Roede og tar deg med klibrød og gulrøtter, passer det ekstra godt å kunne spise seg mett på lekre retter, og fremdeles følge en slags anerkjent diett. Og det virker.

Rapport for sist uke er sammenlagt 17 kilometers spasertur, og uten å gå særlig inn på det har jeg gått ned ca. 4 kg. Jeg var på vei til å gå ned en del mer, men så var jeg som sagt i bryllup og gasset meg med poteter, bryllupskake, minst TO svære stykker svinekam - dere vet den herlige kremkaken med karamelltrekk på toppen, og selvsagt potetgull med salt og pepper. Alt er lov på fest.

Oppskrift på en sliten søndag

2011-08-21T13:18:00.000+02:00

Det var ganske tungt å komme seg opp idag, kan jeg fortelle, etter en svært hyggelig bryllupsfest i Gamlebyen igår. Som alltid, når dannelse blandes med alkohol, var stemningen høy hele veien, og det ble ganske sent før vi fikk karret oss hjem og i seng.

For meg, som ikke har spist karbohydrater på to uker, ble det et aldri så lite Mekka av ulovlig mat, og jeg synes bestemt å huske at jeg vandret omkring i Commandantgaardens stuer i de sene nattetimer, på jakt etter potetgull med salt og pepper. Og jeg fant det. Jeg fant også politiske diskusjoner, det var et interpartibryllup mellom medlemmer av Høyre og Arbeiderpartiet, jeg fant spennende mennesker med helt andre liv enn det jeg lever, jeg fant alt av mat og kaker en mann kan begjære - og jeg fant et velfylt bord med drikkevarer helt etter mitt hjerte. Det siste kan jeg garantere, for jeg merker dem ennå.

Og jeg foretrekker det absolutt slik - en søndag blir alltid så meget bedre når en utmerket lørdag stadig stitter i kroppen.

God søndag!

En dag i solen

2011-08-20T11:06:00.000+02:00

Ny tversoversløfe er på plass, lommetørklet strøket og skoene pusset. Idag er det fest.

I Gamlebyen.

Caution: Hot

2011-08-19T10:29:00.000+02:00

En deilig ting med at høsten nærmer seg er at det smaker ekstra godt å sitte inne og drikke en kopp utsøkt varm drikke. Igår kveld satt jeg i chaise longuen, i et stille kontor, det var mørkt ute og jeg drakk rooibushte med fløte og leste Knausgårds Min kamp 3. Jeg klagde faktisk ikke på dårlig sommervær da.

Og idag morges, da jeg satt på kontoret og drakk italiensk espresso og spiste en bit Valrhona-sjokolade med 85% cacao - vel jeg klagde ikke da heller. Sommeren er nok over, men alt det gode er det ikke.

Sashimitorsdag

2011-08-18T20:31:00.000+02:00

Idag hadde alle på jobben sushi eller sashimi til lunch. Det er viktig å hygge seg litt ekstra selv om det er midt i uken, vet dere, og en god torsdagslunch forlenger helgen.

Igår gikk jeg 6,2 kilometer, og jeg er sliten ennå. Derfor: Avslapping i chaise longuen resten av kvelden. Kanskje med Karl-Ove Knausgård som selskap?