Søk blant emneord
Please reload

Hvor dum er det lov til å bli?

2.8.2014

Matt av sommervarme setter jeg meg ned i den blå fluktstolen min etter å ha kjøpt en kjøleboks. Jeg slår opp i bruksanvisningen slik gode borgere skal gjøre, for noen få sekunder senere å la meg bedrøve av følgende tekst, som stod å lese bak tredje kulepunkt under kjøleboksens generelle sikkerhetsinstrukser: «Dette apparatet skal ikke brukes av personer (inklusive barn) med reduserte fysiske, sensoriske eller mentale evner eller mangel på erfaring og/eller kunnskap, med mindre disse personene er under tilsyn av noen som er ansvarlig for sikkerheten deres eller får instruksjoner om hvordan apparatet skal brukes.»

Jeg, som aldri har operert en kjøleboks tidligere og således mangler både erfaring og kunnskap, og som til alt overmål lider av både lavt stoffskifte og overvekt, bør altså holde meg unna denne boksen, med mindre min kone, i langt bedre form enn jeg og med relevant erfaring fra lignende apparaturer, holder meg under oppsikt. Min kone er dog ikke hjemme, og i stedet for å arbeide videre med nevnte kjøleboks hengir jeg meg følgelig til fluktstolen og til filosofien. Sikkerhetsinstruksjonene satt meg nemlig på sporet av et i vår tid voksende spørsmål: Hvor dum er det egentlig lov til å bli?

For meg som representant for livsnyterne i samfunnet er problemstillingen smertefullt aktuell. Tilbøyelige til bruk av nytelsesmidler som livsnytere gjerne er, balanserer vi på den syltynne egg mellom Den Offentlige Samvittighet på den ene side og egen trivsel på den andre, smertelig klar over at vi kommer til å falle ned en dag, men fremdeles usikker på hvilken side vi lander på. Det har seg slik at folk som nyter livet har en tendens til å dø av det, eller desto verre koste samfunnet en hel masse penger, fordi man står i fare for å pådra seg visse sykdommer som følge av det livet man har ført. Hvorfor skal samfunnet egentlig betale for at vi foretar valg som vi vet ikke er bra for oss?

Heldigvis har vi visse begreper og hjelpemidler til å definere normalen og til å vise den rette vei i et samfunn. Ordet «overvekt» er beskrivende i så måte. Om man tenker over det er «vekt» i seg selv hverken det ene eller det andre; det er et tall på hvor meget man veier og altså ganske nært opptil et faktum. Likeledes kan man si at en person er tykk, og det ville på en sannferdig måte være presist i det henseende at det er umulig å tolke ordet i noen annen retning enn det det faktisk betyr. Dessverre mangler begrepet de nødvendige moraliserende konnotasjoner som «overvekt» har i seg, som faktisk på en nyttig og grei måte forteller at en person veier for mye, ut fra et ukjent ideal om hvor meget folk bør eller ikke bør veie.

Brukere av nytelsesmiddelet tobakk har tilsvarende retningslinjer å lene seg på. Samfunnet har lenge undret seg over hva som får røkerne til å fortsette med uvanen sin selv om de vet at den er farlig, men har nå kommet frem til at det hele må bunne i ren og skjær dumskap. Der man tidligere sa seg fornøyd med å skrive på hver enkelt sigarettpakke hvor farlig innholdet faktisk var for kroppen, ser man seg derfor nødt til å illustrere dette i form av bilder av sorte lunger og tannløse gummer, slik at selv de mest tungnemme av røkerne er nødt til å ta ad notam. For ytterligere å forvirre røkerne sørger man for å gjemme alle sigarettpakkene bak et forheng ved kassadamen, som i fremtiden trolig kun etter et hemmelig bankesignal på rullebåndet skal kunne utlevere fysakene.

Samfunnet består ikke bare av livsnytere, og ser man nærmere på den almene befolknings helsetilstand er det ikke overraskende grunn til å rope et varsko også her. Visse ting tyder rett og slett på at det ikke lenger er godt nok å satse på at folk flest tenker selv. Ser man folkehelsen i et økonomisk perspektiv er det nemlig ikke bare de indre skader som koster samfunnet penger. Hvert år betaler vi så det virkelig svir for sykehusopphold til alpinister med brukne legemsdeler, fotballspillere med meniskproblemer og seilere som i vanvare har fått bommen i hodet, for å nevne noe. For ikke å snakke om syklistene.

I løpet av de siste årene er det foreslått fra flere hold at bruk av sykkelhjelm bør være påbudt. Men er det egentlig naturlig å stanse der? De fleste ulykker skjer uten sykkel, og så sent som i vinter skled jeg ned hele trappen fra annen etasje hjemme fordi jeg gikk med ullsokker i stedet for sko. Jeg hadde ikke hjelm på.

«Advarsel! Inneholder varm drikke!» står det på kaffekoppen jeg drikker av her ute i den blå fluktstolen. Vi får nyte det mens vi kan. Snart er det ikke lov å være dum lenger.

 

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. august 2014.

Please reload

Elsk meg imorgen

1/3
Please reload

Sosiale medier
  • Facebook Classic
  • Twitter Classic
  • Instagram App Icon

© 2018 Tweeds & Co.