Bypåske i provinsen
Fjell og sne er ikke noe for østfoldingen, hørte jeg på radio en gang. Og for en åpenbarelse! Endelig følte jeg at det var her jeg hørte hjemme. Jeg har aldri forstått den absurde tilbøyeligheten mot å reise avsted etter vinteren når våren endelig har kjempet seg frem, og selv om jeg nok helst ville tilbragt tiden i en enda større by er Fredrikstad-påsken slett ikke så ille.
Spesielt ikke på sykkeltur mot en sen lunsj, etter en lang og rolig formiddag tilbragt på mitt leie av dyner og puter i selskap med Thomas Mann. Jeg elsker å sykle.
Enhver vellykket utflukt har rom for et bedre måltid, og denne langfredagen valgte vi å tilbringe noen timer hos et påskestille Fabel, hvilket betød at vi kunne boltre oss i oppmerksomhet fra både servitør og kokker. Den anledningen visste vi selvsagt å utnytte, og alle voksne ba om ekstra store posjoner Moules Frites i anledning høytiden. For sykling tar faktisk på, om man kjenner godt etter.
Frankrike i Fredrikstad! Restaurant Fabel serverer sine moules med en deilig jus av crème fraîche og urter samt helt perfekte frites. Kan det være stekt i andefett? Man glemte helt å spørre.
Kaffe og dessert ble inntatt i solveggen, med utsikt mot elven og lukten av selve havet innen rekkevidde. Og det beste – ikke et deprimerende snefnugg i sikte for den glade østfolding.
Hei hvor det går, når til og med ens madame er ute og setter sykkelbyen Fredrikstad på prøve.
Som man forstår begrenser fiskebensteknikken seg altså kun til tweedjakken her i huset, og påskeappelsinen nytes best i presset form under familiebrunchen hver morgen. Utsøkt mat og byluft klarer seg i mengder, og dette moderate friluftsliv er i alminnelighet så langt jeg er villig til å strekke meg hva gjelder utendørs aktiviteter i påsken.
Og for dere som lettere indignert måtte lese denne hyllest til bypåsken høyt oppe på fjellet, foran peisen og under et pledd, slitne og fornøyde etter dagens vandring på ski, vil jeg muntert stemme i med vår venn Don Giovanni og hans høytidelige hilsen: Friheten, leve den.
