Omkamp eller kompromiss: Valget er ditt.
Fire år går fort, og om få dager er kampen om mitt og alle andres bystyreseter allerede igang for alvor. Blir jeg gjenvalgt?
Spørsmålet man kan stille seg er om det er noe poeng i å bli gjenvalgt. Eller rettere sagt, om det er et poeng i at nettopp jeg blir gjenvalgt, med de verdier, den bakgrunnen og de holdninger nettopp jeg har. Man stemmer på et parti, og det er vel et poeng at dette partiet skal fremstå som slagkraftig og enhetlig opp mot de andre partier? Spørsmålet er om et parti egentlig behøver individer.
Diskusjonen har gått frem og tilbake i mediene de siste årene, med Arbeiderpartiet og Høyre fremstilt som to ytterpunkter. Arbeiderpartiet med partipisken, der representantskapet til syvende og sist bestemmer hva de valgte bystyrerepresentantene skal mene om for eksempel parlamentarisk styringsform, og Høyre som vingleparti og med åpne brudd i bystyresalen mellom et skiftende mindretall og flertall i bystyregruppen. Finnes det ingen mellomting?
Da jeg ble valgt inn som bystyrerepresentant for fire år siden, ønsket jeg et bredere samarbeid partiene imellom. Jeg var kanskje noe naiv i min tilnærming, men jeg antok faktisk at den politiske arbeidsformen bar mer preg av søken etter konsensus og at det gikk an å diskutere seg frem til en felles løsning. Et kompromiss. Det viste seg å være feil; selv om de politiske partiene i byen i de fleste saker er enige, er man i de tilfellene man er uenige lite interessert i å tilegne seg kunnskap om den andre partens syn og se seg om etter omforente løsninger. Her vil jeg si at forbedringspotensialet er like stort i alle partier og jeg legger ikke skylden på noen. Annet enn at de politiske partiene påvirkes av sentrale standpunkt og i for stor grad arver prinsipielle standpunkt fra morpartiet.
Resultatet av manglende konsensus er omkamper ved første og beste anledning. For en by betyr det en stadig drakamp om retning, om store beløp og med store konsekvenser for den enkelte borger. Er dét den beste måten å styre en by på?
På samme måte er evnen til å finne «den beste løsningen man kan leve» med» fremfor «den absolutt beste løsningen» viktig internt i partiene, for å unngå at standpunkt skifter fra den ene siden til den andre, og for at velgerne skal kunne føle seg trygge på hva de stemmer på. Likevel bør det etter min mening være åpent for at partiets representanter, i saker der samvittigheten tilsier det, stemmer annerledes enn sine kolleger – noe annet vil gjøre dagens system med personlig valgte representanter helt overflødig. Den ideelle representanten må balansere hensynet til de velgere som har stemt på hans parti og de velgere som har satt et kryss ved nettopp ham på en måte som gir best mulig resultat for alle. Det er ikke lett, når situasjonen er presset.
Byen behøver en god politisk debatt og den behøver politikere som er villige til å kompromisse nok med sitt eget politiske syn til at resultatet blir best mulig for flest mulig, og som samtidig med god samvittighet kan se sine egne velgere inn i øynene når resultatet foreligger. Byen behøver ikke ett parti med rent flertall og med muligheten til å diktere alle løsninger for den neste fireårsperioden. Dem vil nemlig et valgresultat i fremtiden sørge for å reversere.
Partiene behøver engasjerte individer, som sammen skaper en bærekraftig politikk og som skaper et godt grunnlag for diskusjonen med andre partier. Det betyr også at byen behøver engasjerte individer som vet hvem man stemmer inn i bystyret.
Når valgdagen kommer 14. september og en velvillig borger gir meg en slenger eller setter et kryss ved nettopp mitt navn, håper jeg derfor at hun mener det. Det kommer jeg til å gå ut fra når jeg skal stemme på hennes vegne den neste fireårsperioden.
