Kunsten å overdrive

At less is more ikke helt er i overensstemmelse med den tweedske filosofi vil neppe overraske mange. Hadde less i virkeligheten vært more ville jeg åpenbart bestrebet meg på å føre en mer sober og asketisk livsstil, og allerede ved min fasong er det visse trekk som gjør det umulig å hevde at dette faktisk er tilfelle.

Så også i klesveien. Jeg faller sjelden ned på den konklusjon at noe er i overkant, det vil si såpass i overkant at det rett og slett ikke kan aksepteres. Livet er tross alt som en barokkopera, og i en barokkopera er less definitivt bare et forbipasserende resitativ før man ikler seg sine ornamenterte arier.

I en klassisk barokkopera skal det finnes fuglereferanser, et nikk til det naturlige midt i det overdådig unaturlige, der helten eller heltinnen sammenligner sin stemmeprakt og sine tekniske ferdigheter med den til en fugl. Nettopp et slikt nikk til det naturlige kom til meg i form av en paraply med andehode, og selv om det oftere var nattergaler man sammenlignet sin stemmeprakt med enn ender, får man kanskje se gjennom fingrene med de linnaeiske termer og heller lete etter likheter snarere enn ulikheter når man først skal dra linjene mellom seg og en barokk operahelt.

Siden paraplyen til og med var en gave stilte jeg meg aldri engang spørsmålet om dette kunne være i overkant. Jeg konstaterte bare rimelig nok at i visse tilfeller, ja i de fleste tilfeller, er kun more nok.