Gamlebyen er gått ut på dato
Dersom man i løpet av de siste månedene har begitt seg mot Gamlebyen per bil vil man ha lagt merke til at gravearbeider sperrer halvparten av den siste lille strekningen fra Torsnesveien og inn mot festningsbyen. Utfordringene dette medfører for handelsdrivende har sendt ringvirkninger ut i mediene, og leder oppmerksomheten mot spørsmålet stadig flere besøkende stiller seg: Bør det egentlig være biltrafikk i Gamlebyen? Spørsmålet må stilles i et videre perspektiv. Gamlebyen har nemlig gått ut på dato. Det mest praktiske og fornuftige ville være å rive hele bydelen og erstatte den med moderne hus, forretningslokaler, luftige plasser, grøntarealer og en moderne arkitektur som speiler vår tid. Uenig? Vi sympatiserer med deg. Gamlebyen er Fredrikstads viktigste kulturbærer, stolthet og ansvar. Men at bydelen har gått ut på dato, det er sant, og der ligger etter vår mening også Gamlebyens viktigste verdi. Spørsmålet er om vi er villige til å satse på det, og rendyrke det. Mantraet i tenkningen omkring Gamlebyen har i mange år vært at «vi vil ha en levende by». Byer med kaféer, uteliv som syder av lyd, musikk og mennesker synes vel de fleste er flott. Men vi minnes stadig om at Gamlebyen er i ferd med å dø. Det yrer ikke av liv i de gamle gatene. Butikker må legge ned. Forsvaret får ikke leid ut sine fredede 1700-tallsbygninger. Beboerne blir tynget av rigide regler for vedlikehold og bygningsvern. Gamlebyen må reddes. Vi må tenke nytt. Kanskje må vi lette på alt det rigide og vanskelige. Vi må få Gamlebyen mer «i tiden». Uttrykket «en levende by» legitimerer dermed en holdning hos krefter som ikke har til hensikt å bevare, men som søker fleksibilitet og forandring for et kortsiktig utbytte. Men hva betyr det at Gamlebyen skal være «en levende by»? Og er det egentlig det vi vil? En levende by er der hvor mennesker bor, handler og lever sine liv i en urban og moderne kultur. En levende by er en by som utvikler seg med tiden, et sted hvor gamle og nye bygninger vokser frem, hvor det moderne lever i beste velgående med byens historiske sjel. Fredrikstad er en slik by, det er Oslo, London og Buenos Aires også. Gamlebyen har vi derimot «historisert». Det fantes husmorvinduer og asfalt i Gamlebyen. Hus ble revet og nye bygget helt til 1930-tallet. Men så sa samfunnet stopp. Det levende, moderne livet i byen skulle stanse. Årsaken var det historiske byfestningsmiljøet. Allerede på 1930-tallet skjønte man verdien av det, og det har blitt befestet og bejublet opp til våre dager. Det er derfor Gamlebyen har sine mange og til tider rigide regler, det er derfor Gamlebyen ikke er en levende bydel. Og det er egentlig det viktigste. For at Gamlebyen skal være den sjarmerende, historiske bydelen den er, kreves det vern, pleie og omsorg. Kanskje må det «historiserende» rendyrkes enda mer. Faktisk har man holdt på å historisere Gamlebyen i flere tiår, men ikke konsekvent. Men vil den ikke dø og bli et museum? Nei. For det er det sære og det som er annerledes, og det som er så godt bevart fra historien som gjør Gamlebyen til nettopp det den er. Så til bilen. Skal Gamlebyen rendyrkes for sin særegenhet må man innenfor vollene være mindre bilavhengig. Beboere må selvfølgelig fremdeles kunne kjøre til og fra hjemmene sine, og varetransport er en nødvendig forutsetning for handel. Samtidig mener vi at Gamlebyen som internasjonalt kulturminne og turistdestinasjon, som handelsområde og ikke minst nærmiljø vil oppleves som et bedre sted å oppholde seg om biltrafikken reduseres, og mindre vibrasjon fra biler betyr mindre skade på grunnforholdene. Det må satses på flere parkeringsplasser utenfor Gamlebyen, det gode fergetilbudet til Gamlebyen må kommuniseres enda bedre til byens mange besøkende og det må legges til rette for mer sykkeltrafikk. Hva så med døende butikker, vinterstille gater og tomme lokaler i Gamlebyen? Kanskje vi av og til bare må godta at loven om tilbud og etterspørsel regulerer hvilke butikker det er rom for, uten at dette betyr at Gamlebyen er død. Gamlebyen kan ikke med samme rammevilkår konkurrere med Dikeveien eller Torvbyen, og derfor bør man også tilby noe annet en det man finner i et hvilket som helst kjøpesenter. Publikum må tilbys nisjer og kvalitet, og det må satses på den fantastiske opplevelsen det er å vandre i en historisk festningsby. I Gamlebyen må det være annerledesheten – ikke det å lokke kunder inn som må være viktigst. Det må handle om vår felles identitet. Det er i dette perspektivet spørsmålet om bilens fremtid i Gamlebyen må stilles. Trond Svandal Knut Thomas Hareide-Larsen Kronikk i Fredriksstad Blad 11. juni.
