En egen musikk
I og for seg kan det være det samme om man er på en kirkekonsert med et ungdomskantori, en strykekvartetts fremførelse i en privat salong eller under Cirkus Karajans veldige himling – opplevelsen av musikk som blir spilt i rommet, her og nå, er den samme. Riktignok finnes forskjeller i kvalitet og stødighet, forskjeller som gjør noen musikere særlig interessante å høre fremfor andre, og en innspilt fremførelse fra nettopp en slik musiker har meget ved seg som er positivt, ja den kan til og med være en velsignelse. Man har pusset bort feil, perfeksjonert lyden ned til minste detalj og sikret de allerbeste omstendigheter for nettopp sin innspilling, og aldri hører vel man knitring med dropspapir, hosting eller lav hvisking ved siden av musikken når man setter på sin musikk ved slike anledninger. Men heller aldri ser man konsentrasjonen i pianistens ansikt, hører knirkingen fra pianokrakken når hun beveger seg – rett ved deg, akkurat nå, eller mentorens nesten umerkelige reaksjon ved et spesielt vellykket parti eller kanskje til og med en liten feil. Ofte er det de nære musikkopplevelsene som har best evne til å påvirke, hvor man lytter etter nerven hos utøveren og hvor feil som spilles, passasjer som mestres, ja kunst som skapes, skapes her og nå for aldri mer å høres helt ut som den samme. Kunst som skapes for deg. Det får man ikke hjemme gjennom høytaleren. Derfor oppsøker vi musikk.
Bildet viser Guoste Tamulynaite når hun fremfører Mozarts klaversonate nr. 11 i A-dur under Mozartfestivalen i Gamlebyen.
