Om den tweedske lesesommer
Seks franske bøker har det blitt i sommer, etter at jeg ved et innfall bestemte meg for at alle bøkene jeg leste etter Pär Lagerkvists Gäst hos verkligheten skulle være franske. Min fransk begrenser seg riktignok til å forstå bruddstykker av enkelte gastronomiske ord og uttrykk man kan finne igjen på en gjennomsnittlig à la carte-meny, men godt støttet av gode oversettere har jeg likefullt satt til livs en god bit av det franske kulturlandskap iform av mer eller mindre utmerket litteratur. Et visst spenn har det blitt, slik er det gjerne når man mangler studiepoeng innenfor litteraturvitenskap og velger bøker mer eller mindre tilfeldig, og hoppet fra Flaubert til Houellebecq lar seg kanskje ikke forsvare ved annet enn at de begge en gang må leses. Og for min del betød «en gang» nå i sommer.
Kun én bok gjenstår nå i mitt franske leseprosjekt, Houellebecqs Lanzarote, som jeg først bestemte meg for å lese som forstudium til en familiær chartertur jeg skal begi meg utpå senere i høst, men som jeg etter å ha lest tre andre bøker av Houellebecq ser frem til med gledelig nysgjerrighet. Jeg skal selvsagt vente med denne siste boken til jeg befinner meg på øya, noe annet skulle tatt seg ut, der jeg innenfor rammene av all inclusive skal velte meg på solsengen og nippende til de lokale pjolters bedømme hva som er mest spennende, når alt kommer til alt, et opphold på Flamingo Beach Blue Village eller Houellebecqs beskrivelse av ferieparadiset. Vel, to be continued ultimo oktober. Eller skal vi kanskje si au revoir.
For den detaljorienterte var mine franske sommerbøker (i denne rekkefølgen):
Gustave Flaubert: Bouvard og Pecuchét
Gustabe Flaubert: Madame Bovary
Michel Houellebecq: Utvidelse av kampsonen
Michel Houellebecq: Kartet og terrenget
Édouard Louis: Farvel til Eddy Belleguele
Michel Houellebecq: Underkastelse
