Påfugl i vinterland
Inntil for to dager siden hadde jeg ikke hatt ski på bena (sic!) på 28 år. Jeg har ikke gått direkte inn for det, nei sant å si har det gått helt av seg selv, idet vi på østlandet stort sett er velsignet med lite snø. Som litteraturinteressert har jeg dessuten kommet unna med å sitte inne foran peisen med en bok ved de få anledningene jeg har søkt opp i fjellene med slekt og venner, og det var ikke før jeg fikk en sønn med delvis motstridende interesser at jeg vurderte det som aktuelt å endre på en helt velfungerende praksis.
For to dager siden ble jeg klar over hvorfor jeg ikke har hatt ski på bena på 28 år. Det viser seg nemlig, og jeg husker det selvsagt klart og tydelig nå, at jeg fullstendig mangler talent for skigåing. Som barn var jeg aldri fascinert av den endeløse nomadetilværelsen skigjengere i sine friskuskaravaner førte, og i motsetning til de fleste nordmenn har jeg aldri likt å bli sliten. I tillegg hadde jeg upraktisk nok et svært anstrengt forhold til fart og nedoverbakker. Det viser seg at ingenting av dette har endret seg nevneverdig, i tillegg til at jeg nå veier bortimot hundre kilo mer enn den gang og følgelig også helt mangler de fysiske forutsetninger som skal til for i det hele tatt å ikle seg skiutstyr.
Da jeg var liten var skibindinger store og komfortable, skiene brede og stavene hensiktsmessige. Man kunne bruke stavene til andre ting enn å stave seg fremover, de viste seg blant annet ganske praktiske når man skulle få skiene på eller av. De moderne skiene jeg leide (jeg eier naturlig nok ikke et par ski) var helt annerledes. Her måtte man rent fysisk bøye seg ned for å iføre seg sine ski på en ytterst ukomfortabel og upraktisk måte, og når man først hadde fått den ene foten fast i en ski, skjøv skien seg uunngåelig fremover i den grad at man var helt ute av stand til å ta på seg den andre.
Jeg måtte derfor, som en fransk konge helt uten livserfaring, la meg utruste i full offentlighet. Dette kan man kanskje med en viss verdighet komme seg unna, om det ikke var for at første etappe bestod av en, riktignok slak, nedoverbakke. Skiene ville naturlig nok i en slik situasjon fremover, og selv om min egen vilje var mer kompleks og sammensatt visste jo også jeg at jeg måtte fremover en gang, og jeg satte mer eller mindre frivillig følgelig av sted.
Skituren var over etter nøyaktig syv meter. Da falt jeg selvsagt, et ugrasiøst fall til glede for alle tilskuere, og omstendighetene med bindingene gjorde at jeg ikke kom meg opp igjen, siden skiene hele tiden ville en annen vei enn jeg. Min korpus’ tyngde gjorde det heller ikke lett for hjelpemannskapene å dra meg opp i noenlunde vertikal stilling igjen. Skiene måtte altså av, og ved hjelp av stavene, som nå for første gang viste seg å ha en viss nytteverdi, måtte jeg dra meg selv opp via knærne. På dette tidspunkt var stemningen naturlignok ikke den beste for skitur, og med en stygt forvridd ankel foretok jeg for alle impliserte parters skyld en strategisk tilbaketrekning mens familien fortsatte til skogs alene.
Etter en kort rekonvalesensperiode hvor jeg selvmedisinerte med store mengder hvile og gin & tonic, gikk det riktignok bedre dagen etter, da jeg til og med gjennomførte en to kilometers skitur, med stans på halvveien for å spise grillede pølser på et for anledningen opptent bål. Det var utholdelig og tidvis sågar hyggelig, men jeg kan likevel ikke fri meg helt for fornemmelsen av at dette i virkeligheten er en slags sport og at grunnen til at nordmenn liker denne maniske friluftsøvelsen så godt er fordi vi normalt lever panisk moralske, innholdsløse liv preget av altfor høy grav av kulde og ukultur. På toppen av dette kommer en genetisk innlært dårlig samvittighet for ikke å bevege seg i skog og mark. Men alt dette holder jeg selvsagt for meg selv, og gjør gode miner til slett spill.
Jeg skriver dette på en hytte, i varmen fra peisen og i fred fra resten av mitt reisefølge, som nå til overmål har beveget seg opp i slalåmbakken. Vel er jeg full av sportslig ettergivenhet, men heldigvis trekker også jeg grensen et sted. Helsen først.
I morgen bærer det altså ut i skogen igjen. La oss håpe jeg overlever og kan fortelle om hvordan det gikk.
