En klasse for seg
Som ved et lykketreff hadde jeg tidlig igår formiddag forvekslet tidspunktet for en avtale, beklageligvis ikke helt utypisk for en som tidvis gjør seg skyldig i slurv hva angår å føre sine avtaler inn i kalenderen, og siden det tilfeldigvis forholdt seg slik at avtalen skulle finne sted på Selbak var den heldige konsekvens at jeg kunne innta min formiddagsmat på en benk på Selbak torv. Heldigvis har jeg vært ute en vårformiddag før, og vet hvor jeg skal henvende meg for å finne mat ved Selbak torv – nemlig hos Baker Eriksen.
Mens jeg satt der og drakk min kaffe og spiste mine tre brødskiver, ujålete påsmurt med kokt skinke og agurk, ost og paprika og salami, alle med et godt lag margarin under pålegget, så jeg meg omkring. Og som jeg har tenkt så mange ganger tidligere, tenkte jeg også denne gangen: For et sted Selbak torv er.
Riktignok bærer det noe preg av slitasje, og selv om begrepet gentrifisering klinger halvt negativt og fullstendig ukorrekt rent politisk, dreier tankene seg mot den mer kulturelle forvandling som har skjedd rundt Grünerløkka og Grønland, der lokalbefolkningen har blitt med på reisen, før de vender tilbake til Selbak torv. Tankene altså, ikke lokalbefolkningen på Grünerløkka eller Grønland, selv om også de ganske sikkert ville være velkomne til Selbak torv.
Ordet gentrifisering kommer av det engelske ordet gentry, som betyr overklasse. Et område under gentrifisering blir gradvis kjøpt opp av investorer i tråd med en helhetlig plan, hus og bygårder pusses opp og gjøres attraktive for nye beboere samtidig som det legges til rette for et godt bomiljø ved at caféer, restauranter og forretninger blomstrer opp. Den tidligere lokalbefolkningen har som regel ikke råd til å bli boende, en innvending som riktignok gjør seg gjeldende ved de fleste former for byutvikling.
At noen flytter ut idet et område blir mer attraktivt er tross alt naturlig. Samtidig ser man at det bedrer levekår for befolkningen i et område dersom flere ressurser kommer til og der man oppnår en vellykket blanding av ulike kulturer. Et Selbak uten lokalbefolkningen er et fattigere Selbak, og dessuten er jeg oppriktig redd det ikke finnes nok kultur i ny norsk overklasse til å gjøre et område som Selbak interessant helt på egenhånd.
Hvem skal smøre tre brødskiver til en tilfeldig herre på torvet i et helgentrifisert Selbak for overklassen? Han hadde i beste fall fått en foccacia og i verste fall en Subway-sandwich. Likevel er mulighetene for dem som vil se dem mange.
En klassereise på bare et par, tre trinn kunne gjort underverker.
