Under overflaten

Min stedsans har aldri vært blant mine mest utviklede, og storbyopplevelsene har fått en helt ny dimensjon etter at smarttelefoner med kartfunksjon inntok livet mitt. Metroen i Paris har jeg imidlertid alltid likt (om enn med en viss ambivalens), om jeg roter meg aldri så mye bort i virvarret av de forskjellige stasjonene og valgene av hvilken sortieport jeg bør velge å stige opp gjennom. Det betyr tross alt ikke så mye for oss med dårlig utviklet stedsans, vi vet sjelden hvor vi er uansett og er vant til å gå noen runder ekstra.

Det er fascinerende hvor annerledes det er der nede og hvor store kontrastene er til det overfladiske Paris; arkitekturen og mylderet, elegansen og duftene er erstattet med ren funksjon og effektivitet, og det umiddelbare ubehaget av mennesker som befinner seg altfor nært innpå, helt inne i sine selv og på vei til sine egne liv, er påfallende.

Foran meg på toget mot Charles de Gaulle - Étoile satt det en ung gutt og noterte rapptekster i en skriveblokk fra Moleskin. Jeg har også en slik skriveblokk som jeg bruker til å notere idéer med, og jeg funderte på hvor like eller ulike tekstene vi skribler ned i bøkene våre kunne være. Kanskje han også egentlig er en livsnyter og flanør, som drømmer seg vekk fra hverdagslivet? Han i Paris, jeg i en norsk småby.