Tweeds

Den riktige betegnelsen for tysk musserende vin er «sekt», og som innbitt statskirkemann er dette faktisk den eneste type sekt jeg liker. Alle sekter har en karismatisk leder, og for meg vil Henkell Trocken alltid være sektens yppersteprestinne. En vestalinne med lyster, som kan gjøre oss alle til keisere. Hun tvinger frem i oss en Pontifax Maximus, med begjær om lindring og nytelse. For noen altfor sur, for andre igjen for søt. Kanskje har de på sitt vis rett alle sammen. Fo

Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at jeg på visse områder er en konservativ mann som mener at tradisjoner er til for å holdes i hevd. En slik tradisjon er hvert år å se tilbake på det som har vært samt å gjøre et forsøk på ærlig gjengivelse av dets høydepunkter. Disse høydepunktene er ikke tilfeldig valgt; tradisjonen byr meg å gi jeg ordet til en av den svenske bloggosfæres fremste kvinnelige representanter og gjenbruke spørsmålene hun i samme ærend har stilt seg

Søndag er tiden for de mer høytidelige måltider, og skulle man ønske seg en avveksling fra de i brun saus kokede kjøttkaker eller den frikasserte høne er confitert andelår en alltid vinnende klassiker fra det franske kjøkken. Den i eget fett langtidsstekede and kan kjøpes ferdig pr. hermetikk en route fra moderlandet, fra velassorterte fjærkreprodusenter med mer eller mindre lokalt nedslagsfelt her til lands eller med en viss innsats tilberedes fra grunnen på ens eget kjøkken

Inngangen til det nye året nærmer seg, og tradisjonen tro oppsummerer jeg det gamle ved å la meg inspirere av den svenske bloggsfæres vakre blondiner og publisere en årssammenfatning ved romjulstider. Denne gangen har valget falt ned på SVTs egen Ebba von Sydow, som igjen har latt seg inspirere av vidunderlige Clara, som den oppmerksomme leser kanskje husker var inspirasjonen til fjorårets beskjedne oppsummering her på Tweeds. I henhold til sedvanen beholder jeg det svenske s

Wo die Moral wohnt, wohnt auch gleich das Laster, sang Marlene Dietrich ettertenksomt men gjennomtrengende utover i bilen, der vi kjørte en lørdags aften fra K60, kultursalen med det anspråksløse navnet i den nye bydelen ute på det gamle verksted-området, og over mot byen igjen etter å ha vært på et teateterstykke som i Fredrikstad-målestokk må kalles utenom det vanlige. Berlin, Berlin, du bist mein Publikum, fortsatte hun. Det må sikkert kalles utenom det vanlige i Fredri

Jeg har alltid fulgt den gode Knut Borges oppfordring fra Reiseradioen om å slå et slag for ryggsvømmerne. Hvor er vel livet bedre enn der ute i havet, flytende på ryggen i fullstendig avslappethet og endelig på lag med tyngdekraften? I ferien befatter jeg meg derfor ikke med adspredende ballspill eller plagsomme mosjonsturer i omegnen. Jeg oppdaterer meg sjelden på fagområder jeg fra før kjenner dårlig til, og det er med mildt rødmende skam å melde knapt så jeg leser en avis

Om du som jeg befinner deg i den skånske byen Lund en julidag med passe deilig vær og i tillegg inklinerer mot havehold, bør du la turen gå innom botaniska trädgården. Å si at den ligger som en oase midt i byen ville være en vag overdrivelse, for selve Lund er en oase i det skånske landskapet, en slags dansk-engelsk enklave omgitt av Sverige, men likevel er det en oase den botaniske haven virkelig er. En tur innenfor gjerdene, og alt annet ligger rent tankemessig på utsiden.

Ofte er det slik at man til det første stedet man virkelig oppdager i en fremmed by for alltid vil ha et personlig forhold, og i Paris finnes det for meg to slike steder. Etter å ha vandret omkring en lang stund etter ankomst første gang vi kom til byen, stedville og slitne og med et fra sult hurtig dalende humør, kom vi omsider til en liten café, nærmest en oase i Saint Germains ørken av for ettermiddagen stengte gallerier, med det talende navnet L'Esperance. På denne håpets

Min stedsans har aldri vært blant mine mest utviklede, og storbyopplevelsene har fått en helt ny dimensjon etter at smarttelefoner med kartfunksjon inntok livet mitt. Metroen i Paris har jeg imidlertid alltid likt (om enn med en viss ambivalens), om jeg roter meg aldri så mye bort i virvarret av de forskjellige stasjonene og valgene av hvilken sortieport jeg bør velge å stige opp gjennom. Det betyr tross alt ikke så mye for oss med dårlig utviklet stedsans, vi vet sjelden hvo